Gudsageren

Gudsageren er Brødremenighetens kirkegård i Christiansfeld i Danmark. Karakteristisk nok er alle gravene like med en flat gravstein mot øst. Kvinnene er gravlagt i den østlige delen og mennene i den vestlige delen. Det svarer til den tradisjonelle plassering kjønnene hadde i gudstjenestene.

Christiansfeld var hovedby i den tidligere Christiansfeld kommune.

Den er oppkalt etter Christian VII og ble grunnlagt av herrnhuterne - Brødremenigheten - ved Lorenz Prätorius^[1] i 1773, da kongen ga skattefrihet i 10 år og i tillegg et statstilskudd på 10% av byggesummen på alle nye bygninger.

Kirkegården ble grunnlagt i 1773 og den ble innviet med første begravelse den 2. april 1774 (menighetens første dødsfall var allerede 26. september 1773), og siden har det vært ca. 2000 gravlagt på Gudsageren. I motsetning til de fleste danske kirkegårder slettes ikke gravene, men får ligge der for alltid.

Her finner menighetens medlemmer det siste hvilested når det timelige liv er endt. Etter begravelseshøytideligheten i kirken - hvor båren ikke er til stede, men hvor presten under høytideligheten oppleser den avdødes levnedsløp - føres båren, ledsaget av Brødremenighetens basunkor, gjennom byens stille gater til Gudsageren.

Over portalen til Gudsageren står: «Det saaes i Forkrænkelighed». Det skal minne om at den avdøde stedes til hvile med de skrøpeligheter som livet har tilført den enkelte. Når man forlayer Gudsageren, kan man over portalen lese: «Det oprejses i Uforkrænkelighed», hvilket gir løftet om oppstandelsen.

Alle gravstener er ensartede. Det er symbol på at alle er like efter døden. Innskriften vender mot øst. Numrene på stenene angir rekkefølgen av dødsfall i menigheten siden det første dødsfall den 26. september 1773. Det at ingen graver slettes gjør også at gravene sammen med levnedsløpene er en enestående kilde til historisk forskning.

På Gudsageren, som på plassen foran kirken, kan de gamle lindetrær fortsatt beundres. Trærne ble plantet ved byens grunnleggelse.

Gudsageren ble fredet i 1988.

Gudsagerens kulturhistoriske verdi forholder seg samlet sett til kirkegården som en fysisk manifestasjon av det velorganiserte Herrnhutsamfunnets arbeidsomme, fellesskapsmessige og ydmyke livsholdning. Det er altså en nær sammenheng mellom denne reformerte frikirkens religiøse overbevisning og egalitære samfunnssyn, som var basert på dyktighet, flid og dyd, og kirkegårdens utforming med rettvinklede alléer, feltdelte områder og inndeling i brødre og søstre. Brødrenes åndelige og sosiale ideer om fellesskap og likeverd sees i den strenge strukturen, fraværet av familiegraver, den uttalte ensartetheten til gravsteinene.

I 1990-årene ble alle gravsteinene registrert og plassert på støpte sokler.^[2]

De gamle trærne langs de sentrale gangstiene og på Kirkegårds Alle ble felt i 2018 og erstattet med nye.