Gudenåkåg
Gudenåkågen var en kåg med sin storhetstid på 1800-tallet, på den danske elven Gudenåen mellom Randers og Silkeborg i Jylland. Den tilhørte en skipstype som på den tiden var det største innenlandsfartøyet i Danmark.
Som et effektivt tungtransportmiddel i det jyske innlandet, var den viktig for den voksende industrien langs Gudenåen. Gudenåen på 157 km er Danmarks lengste elv som begynner nordøst for Give, og renner ut i Randers Fjord.
Kågfarten[rediger | rediger kilde]
De fleste flatbunnede fartøyene i Danmark ble betegnet som prammer, men det fantes en tradisjonell båttype kalt kåg som danske båtbyggere hadde utviklet for bruk til fiskeri, handel og transport på de danske fjordene og elvene. En slik kåg var lettkonstruert, gjort så enkel som mulig og har en kravellbygde bunn som er helt flat. Kågen bygget for handel var meget romslig som en spissgattet båt, og så bred at den ikke stakk så dypt i vannet.
Helt siden middelalderen og frem til begynnelsen av 1900-tallet hadde fraktfart med flatbunnede fartøyer eksistert på landets mange fjorder og elver. Denne farten som også ble kalt pramfart eller kågfart, ble fortrengt av jernbane og lastebiler som overtok innlandets frakttrafikk. Kågene ble brukt til alle former for transport av materialer som murstein, brensel, papirmasse, høy og så videre.
I den siste halvdel av 1800-tallet da pramfarten var på sitt høyeste, var mellom 150 og 200 kåger i drift på Gudenåen . Det er den mest omfattende virksomheten med prammer i Danmark noensinne. Ved 1810 ble pramfarten på Gudenåen utvidet etter at vannveien fra Bjerringbro til Silkeborg ble gjort farbar med 1 m dybde og 9–10 m bredde. En ny vannvei på 65 km mellom Randers og Silkeborg startet storhetstiden for pramfarten på Gudenåen.
Gudenåkågen[rediger | rediger kilde]
Den typiske Gudenåkågen er et meget lettbygget og spissgattet fartøy som ikke stakk dypere enn 60 til 90 cm i vannet, bygget av en tømrer som også utfører trearbeid på trebygninger. Den massive bunnen er bygd av furutre med kraftige spanter av eik som holdt oppe det klinkbygde skallet. Skroget besto av flere smale hudplanker helt opp til det trange skansedekket mellom akter og forut der det var dekk. Midt i skipet var det en karm rundt det åpne lasterommet.
For at roret på akterstevnen ikke skulle støte borti bunnen, stakk det ikke dypt, men var i stedet meget langt og utstyrt med en styrepinne. På forskipet er det en liten overnattingshytte for mannskapet. Det har en svak bue i skroget slik at den ikke er helt flat som de fleste danske kågene i Jylland. Det er store dimensjoner på trematerialet ved akterstevnen og forstevnen.
En oppmåling av en Gudenåkåg bygget i Randers i 1917-1918 var gjort av Christian Nielsen.
- Lengde: 80 fot = 25,11 meter
- Bredde: 15,8 fot = 4,92 meter
- Høyde: 2,9 fot = 0,86 meter
- Dybde: 1,2 fot = 0,37 meter
De største kågene i pramfarten var opp mot 25 meter i lengde og hadde en kapasitet på 20-25 tonn.
Gudenåkågen i drift[rediger | rediger kilde]
Gudenåkågen ble også kalt fjordkåg fordi disse grunne fraktfartøyene måtte ut til kysten ved fjordens utløp for å overføre lasten til småskipene. Jakter og galeaser klarte ikke å ta seg inn på de grunne fjordene som Randers Fjord fordi de stakk for dypt og vanskelig kunne manøvrere seg frem i de dype rennene.
På fjorden og opp i Gudenåen var det lett å grunnstøte på de mange bankene. Fartøyene som grunnstøtte på en slik sand- eller jordbanke, ble trukket fri med håndmakt ved bruk av et spesielt håndspill som ble festet på land. Å varpe seg fri fra grunnstøting var ikke en uvanlig operasjon for mannskapet på kågen.
Med god vind ble det heist seil i masten, men i motstrøm måtte mannskapet kaste ut tauingstrosse til utplasserte menn som med sine hester trakk kågen opp elven. En sti ble anlagt langs bredden for «pramdragerne» som de ble kalt. Denne yrkesgruppen ble meget dårlig behandlet og endog foraktet av det faste mannskapet som måtte betale leieavgift for hver dag. Pramdragerne hadde ikke lov til å stige om bord på kågen for å overnatte.
For at kågen ikke skulle drive inn på bredden eller mot andre hindringer, måtte mannskapet være klar med lange stenger så de kunne manøvrere fartøyet. De måtte stake det store skipet inn på plassen ved bryggen når det skulle lastes og losses.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Christian Nielsen: Danske bådtyper 2005 ISBN 87-90374-30-4