Grand danois

Grand danois
Dansk herregårdshund, tysk dogge
Hundetype	Dogge, vakt- og vokterhunder
Opprinnelse	Tyskland
Egenskaper	Familiehund
Livsløp	8–10
Størrelse	Gigantstor (50+ kg)
Passer for	Erfarne
	Anerkjennelser
FCI	Gr. 2 seksjon 2 ; (FCI #235)
AKC	Working
CKC	Working
KC	Working
UKC	Guardian Dogs
	Andre hunderaser
	Alfabetisk raseliste
	Gruppevis raseliste

Grand danois (FCI #235) er en hunderase av molossertype som er kjent for sin enorme størrelse, og da spesielt skulderhøyden. Den blir sammen med irsk ulvehund regnet som verdens største hunderase. I Norge var den tidligere også kjent som dansk herregårdshund. Den er Tysklands nasjonalhund.

Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til denne hunden er både omdiskutert og usikker, men de fleste mener den er en etterkommer av de mastiffer fønikerne førte med seg til Europa, senere også de nomadiske persiske alanerne – derav det italienske navnet alano. Navnet grand danois betyr stor danske, men de fleste er i dag enige om at denne hunden har lite med dagens Danmark å gjøre. Både Georges-Louis de Buffon og Carl von Linné anså imidlertid at den var dansk, men dette kan ha sammenheng med Danmarks tidligere utbredelse å gjøre. Rasen regnes imidlertid som tysk, så det er et åpent og ubesvart spørsmål hvorfor navnet grand danois har blitt hengende ved den i noen land. Fra 1880 har den offisielt het deutsche dogge i Tyskland, som også regner den som sin nasjonalhund.

Mange kynologer har ment at dagens hund er en etterkommer av en nå utdødd hund kalt danziger bullenbeisser og noen store jakthunder som nedstammet fra strømlinjeforma mastiffer. Andre mener den har blodslinjer fra store mynder, og da spesielt greyhound, som er krysset med engelsk mastiff. Opphavet kan imidlertid vise seg å være en blanding av disse, for man vet at det i England ble krysset fram en slank og hurtig blanding mellom engelsk mastiff, greyhound og trolig enten irsk ulvehund eller skotsk hjortehund. Typen ble aldri populær i England, men en rekke hunder ble importert til Europa, der tysk litteratur beskriver de som «englische dogge». Det er denne hunden det refereres til når det hevdes at såkalte strømlinjeforma mastiffer ble krysset med den mellomeuropeiske danziger bullenbeisser. Sistnevnte skal stamme fra det tidligere Danzig, nå Gdańsk i Polen.

Det sies at det i middelalderen fantes to ulike varianter av denne hunden, som da skal ha gått under navnet alaunt, en mindre og en større. Den minste varianten var hurtig, strømlinjeformet og kraftfull, og den ble mest benyttet til hetsjakt på villsvin, ulv og bjørn. Den største varianten var langt tyngre, mer kompakt og ble først og fremst brukt som vakthund. Tilnavnet alaunt bidrar til å styrke teorien om at hundetypen kan ha vært en etterkommer av de hundene alanerne bragte med seg, men man kan ikke snakke om en grand danois. Det er imidlertid kjent at såkalte bullenbeissere fantes i minst to typer, daniziger bullenbeisser og brabant bullenbeizer. Den førstnevnte var størst og en lokal variant av denne skal også ha gått under navnet bärenbeisser. Sistnevnte skal iflg. tyske kilder være blant opphavet til boxer.

Ny teknologi og moderne forskning har lært oss at ting ikke alltid er slik vi har trodd. Den svenske forskeren, Peter Savolainen, har ganske nylig avdekket at vi nok må revurdere både opphav, alder og gruppetilhørighet for mange av våre hunderaser. Grand danois kan nok ha eksistert på 1600-tallet eller før, men man kan neppe snakke om en egen homogen hunderase før mye senere. Trolig ble den endelig utformet først mot slutten av 1800-tallet. FCI besluttet i 1937 at rasestandarden skulle tilhøre Tyskland.

I Tyskland dannet man den først raseklubben alt i 1885, og rasestandarden stammer fra 1891. Det er uvisst når rasen kom til Norge, men en slik hund skal ha vært utstilt her på begynnelsen av 1900-tallet. Norsk Grand Danois Klubb ble dannet i 1940.

Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]

Grand danois er en kvadratisk hund med enorme proporsjoner. Rasen forener gjennom sitt edle helhetsinntrykk reisning, styrke og eleganse i en stor, kraftig og velproporsjonert kroppsbygning. Hodet er fint utmeislet, langstrakt og smalt og gir et uttrykksfullt uttrykk. Markert stopp og godt utviklede øynbrynsbuer. Bred neserygg og et dypt rektangulært snuteparti. Hodet bæres høyt hevet på en lang, muskuløs og tørr hals med bøyd nakkelinje. Ryggen er kort, forbrystet framtredende og buklinjen godt opptrukket. Bredt og lett velvet lendeparti. Kraftige, muskuløse bein og runde labber med meget kompakte buede tær. Halen skal nå til hasene og er høyt ansatt og bred ved roten. Når den hviler skal halen bæres hengende i en svak bue. Når den beveger seg hurtig eller blir ivrig bæres den lett oppoverbøyd.

Pelsen er tett, kort, glatt tilliggende og glinsende. Den kan deles inn i tre fargegrupper: Gul og tigret, harlekin og sort, og blå.

Gul: Lys til dyp gullgul, sort maske ønskelig. Små hvite tegninger på bryst og tær ikke ønskelig.
Tigret: Grunnfargen fra lys til dyp gullgul, med sorte, helst jevne og klare tverrstriper. Sort maske ønskelig. Små hvite tegninger på bryst og tær ikke ønskelig.
Harlekin: Sort-hvit-flekket (såkalt tigerdogge). Ren hvit grunnfarge, helst uten stikkelhår, med lakksorte, uregelmessige flekker med revne konturer jevnt fordelt på kroppen. Grå eller brunlige flekker ikke ønskelige.
Sort: Lakksort, hvite tegninger tillatt. Her regnes også såkalt manteltegnet (kappe), der det sorte skal dekke kroppen og hvitt kan forekomme på snute, hals, bryst, buk, ben og halespiss; også hvit grunnfarge med store, sorte flekker (plattenhunde).
Blå: Ren stålblå, hvite tegninger på bryst og poter tillatt.

Hannhunder skal ha en minimums skulderhøyde på 80 cm og veier ofte opp mot 70 kg eller mer. Tisper skal ha en minimums skulderhøyde på 72 cm og veier normalt 50 kg eller mer.

Lys til dyp gullgul, sort maske ønskelig.
Tigret med grunnfargen fra lys til dyp gullgul, med sorte, tverrstriper og sort maske.
Ren stålblå, hvite tegninger på bryst og poter tillatt
Gul og harlekin Grand danois. Harlekin er sort-hvit-flekket med ren hvit grunnfarge, med sorte flekker jevnt fordelt på kroppen.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

Grand danois er i dag først og fremst en flott og stødig familiehund, men den har også en rekke brukshundegenskaper, f. eks. som vakthund eller vognhund. Den er også stadig oftere å se som utstillingshund.

Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]

Grand danois regnes som en fredelig mastiff og er ikke spesielt krevende å holde, slik mange tror. Den er typisk selvsikker, men varsom, snill og rolig. Rasen er normalt ikke aggressiv, men den kan være beskyttende og noe skeptisk til fremmede. Den skjeller sjelden.

Grand danois regnes som en god familiehund, også for barnefamilier. På grunn av størrelsen er det ekstra viktig at man begynner treningen tidlig og er konsekvent i innlæringsprosessen av rutiner, som for eksempel det å gå pent i bånd. Rasen trenger også regelmessig mosjon.

Annet[rediger | rediger kilde]

Grand danois er en rase som vokser svært fort og derfor trenger særlig omsorg og tilpasset ernæring i vekstperioden. Den er ikke skikkelig utvokst før den er ca. 3 år gammel, og må ikke belastes i særlig grad mens den vokser som mest. Utrolig nok blir så store hunder gjerne ikke særlig gamle, så man kan ikke påregne en levealder på særlig mye mer enn 10 år.

Mange regner grand danois som verdens største hunderase, da rasen blant annet innehar rekorden for høyest skulderhøyde med 1,118 m.^[1] Det er likevel ikke enighet om at rasen er verdens største, for andre hunderaser som irsk ulvehund, engelsk mastiff eller tibetansk mastiff kan også være både like store eller større enn grand danioser i normal størrelse^[2].