Gia Carangi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gia Marie Carangi (født 29. januar 1960, død 18. november 1986) var en amerikansk supermodell på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Carangi, som hadde italiensk og irsk bakgrunn, ble betraktet som en av de første supermodellene, selv om den tittelen også har blitt gitt til andre, som blant andre Janice Dickinson og Dorian Leigh. Cindy Crawford, som også har vært på forsiden av flere motemagasiner i løpet av sin tid, ble senere referert til som «Baby Gia», på grunn av sin likhet med Carangi.

Garangi var på forsiden av flere store motemagasiner, blant annet Vogue 1. april 1979; Vogue Paris i april 1979; Amerikansk Vogue i august 1980; Vogue Paris i august 1980; Italiensk Vogue i januar 1981; og på flere eksemplarer av Cosmopolitan mellom 1979 og 1982.

Etter at hun ble avhenging av heroin, ble Carangis modellkarriere ødelagt. Hun ble senere smittet av hiv og døde i en alder av 26 år. Dødsfallet fikk ikke store oppslag, og bare noen få personer i moteindustrien visste om det. Carangi er en av de første kjente kvinnene som døde av aids.

Oppturen[rediger | rediger kilde]

Carangi, som var kjent i modellverden kun ved sitt fornavn, hadde en turbulent barndom. Hennes foreldre kranglet regelmessig og hun fikk lite oppmerksomhet.

Carangi flyttet fra Philadelphia til New York da hun var 17 år. Hun var favorittmodellen til mange kjente fotografer, blant annet Francesco Scavullo, Arthur Elgort, Richard Avedon og Chris von Wangenheim, og hun ble fotografert i mange land. Hennes legning har blitt diskutert: Mens noen påstår hun var lesbisk, poengterer mange at hun også hadde forhold til menn, og derfor er biseksuell. I slutten av 1978 var Carangi allerede en veletablert modell.

Nedturen[rediger | rediger kilde]

1. mars 1980 døde Garangis agent, Wilhemina Cooper av lungekreft. Knust av dette, begynte Carangi å misbruke narkotika.

I 1980 begynte Carangi å få raseriproblemer. Hun bare forlot settet når hun ble fotografert, og hun sovnet foran kameraet. På Vogue fra november 1980 kan man se arrene etter heroinen på armene hennes. I tre uker var hun signet av Eileen Ford, som snart droppet henne.

I 1981 ble Garangi med på et 21-dagers detox-program, og begynte å date en student, Elyssa Golden. Garangi-familien, sammen med hennes mor, hadde mistanker om at Golden hadde et narkotikaproblem. Garangi begynte å bruke igjen. Hun flyttet ut av morens hus og inn med noen venner, og nok en gang startet hun på et nytt detox-program.

Hennes forsøk på å kutte ut narkotikaen ble ødelagt da hun fikk vite at en av hennes gode venner og motefotografen Chris von Wangenheim hadde omkommet i en bilulykke. Ifølge Stephen Frieds bok, Thing of Beautylåste Carangi seg inne på et bad i flere timer, mens hun tok heroin. I fallet i 1981 så hun helt annerledes ut enn den supermodellen hun en gang hadde vært. Likevel var hun fast bestemt på å gjøre et gjennombrudd igjen i moteverdenen. Hun kontaktet Stephen Fried (som har et stort ansvar for Janice Dickinsons karriere), som var skeptisk til å ta henne inn.

For andre gang fikk Carangi tøff behandling som hun droppet for siste gang. Ingen ville booke henne. Desperat gikk hun til Scavullo. Hun fikk et Cosmopolitan-cover, en gave fra Scavullo. Det ble tatt i vinteren i 1982, og ble hennes siste forside.

I Vest-Tyskland startet en ny moteindustri opp. Selv om det ble dømt nord og ned av designerne fra New York, Paris og Milano, var tyskerne villige til å betale 10000 mark i uken for å ta bilder av Carangi. Ingen i USA ville booke henne. Våren 1983 ble hun tatt med narkotika på en jobb i Afrika. Hennes karriere var da offisielt over.

Etter mye press fra familien ble hun med på et rehabiliteringsprogram igjen på Eagleville Hospital. Etter seks måneder var hun ferdig med programmet og flyttet tilbake til Philadelphia, hvor det så ut som hun fikk orden på livet sitt igjen. Hun begynte å ta timer i fotografi. Men tre måneder senere hadde hun forsvunnet en gang til og returnert til Atlantic City, og begynt på nytt med heroin. Hun fikk lungebetennelse, og moren hennes kom og la henne inn på et sykehus i Norristown i Pennsylvania.

Dødsfallet[rediger | rediger kilde]

Garangi ble diagnostisert med aids, da en nyoppdaget diagnose. Da sykdommen forverret seg, ble hun flyttet til Philadelphias Hahnemann University Hospital. Moren hennes ble hos henne dag og natt og tillot ingen besøkende.

18. november 1986 kl. 10.00, døde Gia Carangi, 26 år gammel.

Begravelsen hennes ble holdt 21. november på et lite gravsted i Philadelphia. Noen av hennes gamle venner fra Philadelphia valgte å ikke komme i begravelsen pga. sinne mot moren hennes, som ikke hadde tillatt noen å se Gia Marie mens hun var syk. Ingen fra moteindustrien deltok.

Biografier[rediger | rediger kilde]

En biografi om Garangi av Stephen Fried, som ble kalt Thing of Beauty, ble publisert i 1993. En biografisk film, GIA, som ble publisert av HBO, kom i 1998. Angelina Jolie spilte Gia og fikk en Golden Globe-pris for sin opptreden.

Designere og motefirmaer hun representerte[rediger | rediger kilde]