Gero av Alsleben

Gero (henrettet 11. august 979 i Magdeburg i Tyskland) var greve av Alsleben. Etter ham er ingen annen kjent som greve av Alsleben frem til 1100-tallet.

Liv og virke

Bakgrunn

Grev Gero antas ut fra antydninger i kildematerialet å ha vært sønn av Siegfried og dermed barnebarn av Gero den store. Hvis dette faktisk var så, var hans mor Hedwig, datter av Wichmann den eldre. Gero var bror til Tetta.

Thietmar av Merseburg, hvis Chronicon er den fremste historiske kilde her, betegner Gero som en greve i det nordlige Thüringen og Morzani.

Gero giftet seg med Adela, av ukjent familiebakgrunn. Gero hadde én datter: Adela/Ethela av Alsleben, som ble gift med Siegfried II, greven av Stade.

Grev Gero stiftet i 979 et kanonissekonvent til Johannes døperens ære i Alsleben.

Skjebne

Gero ble overfor keiser Otto II anklaget for å ha begått en forbrytelse. Anklageren var den sachsiske krigsherre Waldo. Noe nærmere om hvem Waldo var, eller hva forbrytelsen skulle ha vært, er ikke kjent for ettertiden. Den var imidlertid ikke svært stor. Etter påtrykk fra Adalbert, erkebiskop av Magdeburg, og Dietrich, markgreve av Nordmarken, ble Gero tatt til fange i Sömmering og tatt i forvaring hos Thietmars far og onkel, Siegfried I, greve av Walbeck, og Lothar I, markgreve av Nordmarken.

I pakt med hva tidens rettspleie gav anledning til, ble det bestemt at det skulle utføres en tvekamp, dette som en juridisk duell. Den som vant, skulle ha «rett». Gero og Waldo møttes til denne juridiske tvekamp den 11. august 979. Under kampen traff Geros slag Waldo slik at han fikk to alvorlige nakkesår. Men Waldo klarte på sin side å ramme Gero med et tungt slag mot hans hode. Dermed ble Gero for omtåket til å fortsette. Waldo forlot kamparenaen og la av seg våpnene, men døde så plutselig av sine sår.

Selv om Gero slik klart hadde vunnet tvekampen, ble han så erklært skyldig og dømt til døden. På keiserens ordre ble han halshugget ved solnedgang. En slik halshugging var på linje med hva forrædere kunne straffes med.

Etterspill

Geros datter Athela fikk ikke sin fars hode utlevert fra Adalbert før hun hadde overført forskjellige gods til ham.

De eneste som synes å ha vært tilfreds med dette utfall, var erkebiskop Adalbert og markgreve Dietrich. Sønnen av hertug Liodolf av Schwaben, Otto I, hertug av Bayern, som ankom senere på dagen, og Berthold, greve av Radenzgau, refset keiseren for å ha tillatt et en mann ble dømt for en anklage om en relativt liten sak.

I samtiden ble straffen oppfattet som dypt urettferdig og vakte således tor oppsikt. Flere skuttet seg til kritikken mot keiseren. I de middelalderske krøniker dikk begivenheten et bemerkelsesverdig ekko. Ikke færre enn syv krøniker forteller om det hele. Duellen og det bemerkelsesverdige utfallet ble således husket i lang tid i middelalderens Tyskland.

Litteratur

• Dietrich Claude: Geschichte des Erzbistums Magdeburg bis in das 12. Jahrhundert. 2 Bände. Böhlau, Köln u. a. 1972–1975, (Zugleich: Marburg, Universität, Habilitations-Schrift, 1969/1970); Band 1: Die Geschichte der Erzbischöfe bis auf Ruotger (1124) (= Mitteldeutsche Forschungen. 67, 1). 1972, ISBN 3-412-90072-9

Kilder

• Robert Holtzmann (utg.): Thietmari Merseburgensis episcopi chronicon. = Die Chronik des Bischofs Thietmar von Merseburg und ihre Korveier Überarbeitung (= Monumenta Germaniae Historica. Scriptores. 6: Scriptores rerum Germanicarum. Nova Series Bd. 9). Weidmann, Berlin 1935, (Digitalisat Arkivert 28. desember 2018 hos Wayback Machine.).
• Warner, David A., Ottonian Germany: The Chronicon of Thietmar of Merseburg, Manchester University Press, Manchester, 2001
• Medieval Lands Project, Grafen von Alsleben