George Nares

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
George Strong Nares

George Strong Nares (født 24. april 1831 i Llansenseld nær Abergavenny i Monmouthshire i Wales, død 15. januar 1915 i Kingston upon Thames ved London) var en britisk marineoffiser og polarutforsker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

George Nares var tredje sønn og sjette barn av den britiske marineoffiser og Commander William Henry Nares, og hans hustru Elizabeth Rebecca Gould. Han giftet seg med Mary Grant, datter av en bankier i Portsmouth, den 22. juni 1858. De fikk fire sønner og seks døtre. Hans to yngste sønner, George Edward Nares (løytenant, død 1905) og John Dodd Nares (viseadmiral, død 1957) gikk inn i Royal Navy.

Royal Navy[rediger | rediger kilde]

I 1845 fór han til sjøs om bord i Royal Navys HMS «Canopus», et slagskip bygget i 1798 som var erobret fra franskmennene.[1] Etter en beordring til Australia i 1848 vendte han tilbake i 1851 og tok løytnantseksamen ved Royal Naval College i 1852.

Ekspedisjoner[rediger | rediger kilde]

Nares fikk sin første erfaring i Arktis som førstestyrmann på «Resolute» som deltok i Edward Belchers ekspedisjon som søkte etter spor av den fortapte Franklin-ekspedisjonen. I 1856, under det siste året av Krimkrigen, tjenestegjorde han som løytnant på HMS «Glatton» under kaptein Arthur Cummings ledelse. Etter tjeneste som løytnant med ansvar for utdanning av kadetter på treningsskipet HMS «Britannia» og deretter kartleggingsarbeid på nordøstkysten av Australia og i Middelhavet, ble Nares forfremmet til kommandør (captain) i 1869.

HMS Challenger

George Nares fikk ansvaret for å lede Challenger-ekspedisjonen (1872–1876), men på grunn av hans tidligere erfaring i Arktis fikk han heller i oppdrag å lede en annen arktisk ekspedisjon med hensikt å nå Nordpolen.

den britiske arktisekspedisjonen ble Nares den første polarutforkseren som bragte sine skip, HMS «Discovery» og HMS« Alert», hele veien nordover gjennom kanalen mellom Grønland og Ellesmereøya (senere navngitt Naresstredet) til Lincolnsjøen. Frem til da hadde det vært en populær teori at denne ruten ville lede til det antatt åpne Polhavet, et isfritt farvann som omga polen, men Nares fant bare et øde islandskap. En sledeferd under ledelse av Albert Hastings Markham satte en ny nordlig rekord da de nådde 83° 20' 26"N,[2] men alt i alt var ekspedisjonen nærmest en katastrofe. Mannskapet led kraftig av sjørbuk og var belemret med uhensiktsmessig bekledning og utstyr. Nares innså at hans menn ikke ville overleve ytterligere en vinter i isen og seilte hurtig sørover med begge skipene sommeren 1876.

I 1878 fikk han kommandoen over Alert igjen og dro ut og karla Magellanstredet.

Siste år[rediger | rediger kilde]

Hsn gikk i land den 11. mars 1879, og fra 1879 til 1896 var han ansatt i havneavdeligen i Board of Trade. Han tok sin pensjon fra Royal Navy 24. april 1886. Han ble forfremmet på pensjonistlisten to ganger, først i 1887 til rear-admiral, og så i 1892 til viseadmiral.

Fra 1896 var han konservator for elven Mersey, en post han innehadde til 1910.> Han var medlem av skipskomiteen for Robert Falcon Scotts Antarktikaekspedisjon. Hans kone Mary døde i 1905.

George Nares døde i hjemmet i an alder av 83 åt i Kingston upon Thames i Surrey den 15. januar 1915 og ble gravlagt på Long Ditton churchyard.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Vice-Admiral Sir George Nares, K.C.B., F.R.S.», i Nature 94 (2360): 565–67. 21. januar 1915
  2. ^ HMS «Alert» Canadian Coast Guard

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: George Strong Nares – originaltekst