Geologiske forhold i Kvæfjord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Straumsbotn
Rydningsrøyser på et jorde på Dale i Kvæfjord

De geologiske forholdene i Kvæfjord domineres av eldre, relativt tungt forvitrelige grunnfjellsbergarter, i hovedsak granitt og granodioritt. Vest og sør for Gullesfjorden er det gneis som har en alder på mer enn 2,5 milliarder år.[1] Fra Flesnes og et stykke nordover, samt på sørspissen av Gapøya, finnes det kvartsitt, og på Kveøya og i området mellom Borkenes og Moldvika ved Bremnes er det felter av grovkornig syenitt og kvartssyenitt. Andre, mørkere grunnfjellsbergarter, som amfibolitt, finnes også i felter flere steder i kommunen.

Straumsbotndekket er et eget navn for dekket av finkornige gneiser, kvartsitter og glimmerskifre, som ligger rundt Straumsbotn.

Sedimentære bergarter, avsetninger på havbunnen fra den første delen av jordens oldtid (kambrium og silur), er kalkholdige og skaper derfor et godt miljø for enkelte kalkkrevende planter, og er dermed viktig for vegetasjonen. Avsetningene som finnes i Kvæfjord inneholder ikke organiske rester, så det er vanskelig å bestemme alderen nærmere.[2] I kommunen finnes det smale belter av kalkspatmarmor, fra Storjord til Storvassbotn (Harstad), fra Målneset ved Vikeland til Tennvatnet (Harstad), langs østkanten av Steinvassfjellet-Keipfjellet og som en liten forekomst i fjellet ved Bogen i Gullesfjorden. Glimmerskifer er også en slik bergart, og den finnes med innslag av marmor i et belte fra Kongsvik i Tjeldsund kommune til Austerfjorden, i tillegg til ved Gullholm.[3]

Gruvedrift[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort forsøk med bergverksdrift ved Kjengsnes i Austerfjorden og på Skår på Kveøya (jernmalm), i Straumsfjellet og på Berg (kobber), men dette var ulønnsomt, og driften opphørte etter kort tid. Den mest vellykkede lokaliteten var Skår, hvor det ble utvunnet noen tusen tonn jernmalm.

Istider[rediger | rediger kilde]

To istider har satt sine preg på geografien i området. Den første av disse hadde en så tykk iskappe at ingen av Kvæfjords fjell kan ha stukket opp over isen. Denne isen dekket hele fastlandet og de fleste av øyene utenfor, og formet dalfører, fjellvidder og heier. Den andre isen, som var mye mindre, har satt spor etter seg i form av både bunnmorener og sidemorener. Løsavsetningene viser at isen har vært minst 250 meter over det nåværende havnivået, og har beveget seg vestover fra Vågsfjorden, over Kvæfjordeidet, tvers over fjorden og over eider ut mot øyene i vest.[2]

Isen trykte ned landet, og da isen smeltet, lettet trykket slik at landet hevet seg. Dette vises av spor av strandlinjer i landskapet. Det eldste sporet av gammel strandlinje i Kvæfjord ligger 90 meter over dagens havnivå, så jordbruket i Kvæfjord benytter seg altså av land som tidligere har vært under vann. Det skrånende landskapet har imidlertid gjort at marine sedimenter er blitt vasket bort. Det må ha vært tungt arbeid å rydde stein fra jordene, ettersom det er så mye bunnmorene i området, men resultatet ble svært godt.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Store norske leksikon - Kvæfjord». Besøkt 10. juni 2009. 
  2. ^ a b c Grønlie, O.T. «Litt om Kvæfjord herreds geologi». Kvæfjordboka (red. Erling Linde). 1: 35-40. 
  3. ^ Gaarder, G. & Mikkelsen, P. (2003). «Biologisk mangfold i Kvæfjord kommune. Kartlegging av naturtyper og oppgradering av viltkart. Miljøfaglig Utredning rapport 2003:26» (PDF). Besøkt 13. juni 2009.