Garving
Garving er bearbeiding av rå dyrehuder og skinn for å gjøre dem myke og beskytte dem mot forråtnelse slik at en kan lage lær og holdbare,[1] slitesterke skinnvarer. Ved garving blir hudene behandlet med garvestoffer fra bark, med mineralstoffer eller med fett, eksempevis tran. Garving og garvehåndverket omfatter også forbehandling og etterbehandling av skinnene, det vil si bearbeiding utenom den egentlige kjemiske garveprosessen som konserverer hudene.[2]
Dyrehuder som leveres til garveri er normalt saltet eller tørket.[3] Før skinnene garves, reingjøres de og avhåres. Avhåringen kan skje gjennom en surning eller ved kalking. Siste del av garveprosessen er mykgjøringen.
Håndverkeren som utfører garving, kalles en garver, mens et verksted eller en fabrikk for garving kalles garveri.
Garveteknikker
[rediger | rediger kilde]- Vegetabilsk garving,[4] også kalt logarving og rødgarving. Garvestoffene er oftest fra bark og bark fra ulike treslag brukes til ulike formål. Eik og kastanje gir fast lær som brukes til bunnlær mens overlær lages av granbark.[3] Tørr bark av eik og gran inneholder opp mot 20 % garvestoffer.[5]
- Mineralgarving[6]
- Semsgarving,[6] også kalt semsk-, fett- og oljegarving eller semsking. Brukes til fremstilling av myke lærevarer for eksempel hansker.[3]
- Kombinasjonsgarving bruker flere garvestoffer.[3]
- Fettgarving
Historie
[rediger | rediger kilde]Veggmaleri fra gravkammeret i Theben (omkring 1500 år f.Kr.) viser egyptiske lærarbeidere. Betegnelsen garving kommer av tysk gar machen som betyr å gjøre myk eller bearbeide, og trolig tatt i bruk rundt 1600 eller senere.[4] Garving med bark eller andre plantematerialer er en tradisjonell metode og det er ukjent når effekten av bark ble oppdaget. Svensk garvere utviklet en hemmelig metode med kombinasjon av bark, gran og alun, som ga såkalt svenskelær, på fransk suede, som resultat. Med kromgarving utviklet på 1800-tallet ble garving en moderne industri og kromgarving er den dominerende metoden.[6] Hvitgarving eller alungarving er bearbeiding av skinn (ofte fra små dyr) med minarelske stoffer ofte alun, kritt eller leire. Dette er den eldste mineralske metoden og ble utviklet i Midtøsten og Asia der aluminiumsholdig skife forvitrer og løses opp. Alungarving er kjent fra Mesopotamia omkring 2700 år f.Kr.. Alungarving av geiteskinn til pergament er kjent fra antikkens Hellas. Maurere innførte alungarving til Spania fra år 700 og det spredte seg nordover Europa og kom til Norden rundt år 1100.[4]
I Magnus Lagabøtes bylov for Bergen ble garverne pålagt å holde til i buer ved Hallvardskirken.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «garvning | lex.dk». Den Store Danske (på dansk). 30. januar 2009. Besøkt 11. januar 2024.
- ^ a b Aschehougs konversasjonsleksikon. Aschehoug. 1969. ISBN 8203061214.
- ^ a b c d Gyldendals store konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 1972. ISBN 8205002673.
- ^ a b c d Mehlum, Marit Holme (1994). Garving. Oslo: Teknologisk forl. ISBN 8251204097.
- ^ Trevirke. xx#: Landbruksforlaget. 1998. ISBN 8252921795.
- ^ a b c Jeppsson, Berndt (1981). Lærarbeid. no#: Cappelen. ISBN 8202048990.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Pelsberedning, behandling av dyrehuder og pelsskinn for at læret skal bli mykt og lett og fortsatt beholde pelshårene.
- Liste over håndverksfag og håndverksteknikker
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Tanning – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Mestermobler.no om garving
- Skraping og garving av skinn i vikingtida
- Yrkesbeskrivelse av garver, Utdanning.no
- Oppslagsordet »Läder» i Nordisk familjebok fra 1912 (grundig om bearbeiding av dyrehuder og garving, skrevet på svensk)
- Nettsiden til Lottas garveri i Sigtuna i Sverige. Besøkt 13.11.2013