Freden i București (1812)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Freden i București i 1812 var en fredsavtale inngått mellom Russland og Det osmanske riket, som endte den russisk-tyrkiske krigen (1806–1812). Avtalen ble undertegnet i byen București[1] den 28. mai 1812. Den russiske feltmarskalken Mikhail Kutuzov representerte Russland under forhandlingene, mens Laz Aziz Ahmed Pasha, da osmansk storvesir, representerte Det osmanske riket.

I 1811 ble Mikhail Kutuzov utnevnt til leder for den russiske Donau-arméen, og vant en rekke seire mot osmanene. Dette tvang osmanene til å søke fred med Russland samme år.[2]

Freden i București var en diplomatisk seier for Russland, som fjernet trusselen fra Det osmanske riket under den kommende franske invasjonen av Russland.[3]

Avtalens bestemmelser[rediger | rediger kilde]

Ifølge fredens bestemmelser ble Bessarabia (østlige Moldavia) fram til elva Prut innlemmet i Russland. I tillegg fikk russiske skip tillatelse til å seile på elva Donau, som var osmansk territorium.

I Kaukasus fikk Russland vestlige områder av dagens Georgia, som frivillig hadde overgitt seg til russerne under krigen. Russland måtte derimot forlate byene Akhalkalaki, Anapa og Poti, som «med våpen er blitt erobret», som det sto skrevet i fredsavtalen, og skulle derfor forbli under osmansk kontroll.[3][4]

Serbia, som hadde gjort opprør mot osmanene, skulle i henhold til fredsavtalen få autonomi innenfor Det osmanske riket.

Se også[rediger | rediger kilde]

Avtalens innholdWikikilden (russisk)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.encyclopediaofukraine.com/display.asp?linkpath=pages%5CB%5CU%5CBucharest.htm Besøkt 5. mai 2020
  2. ^ Beskrovnyj, Ljubomir (2017). Vsya Otechestvennaya vojna 1812 goda: polnoe izlozhenie [Hele Fedrelandskrigen av året 1812]. Moskva: Algoritm. s.19. ISBN 978-5-906995-00-1
  3. ^ a b «Бухарестский мир с Османской империей 3 мая 1812». histrf.ru (russisk). Besøkt 5. mai 2020. 
  4. ^ «ВЭ/ВТ/Бухарестский мир — Викитека». ru.wikisource.org. Besøkt 5. mai 2020.