Freden i Basel (1795)

Freden i Basel av 1795 besto av tre fredsavtaler inngått i Basel, mellom på den ene siden Frankrike og på den andre siden henholdsvis Preussen, Spania og Hessen-Kassel. De tre sistnevnte landene hadde i koalisjon med Storbritannia, Østerrike og Nederland, kjempet i den første koalisjonskrigen (1792-1797). Freden førte til at det revolusjonære Frankrike ble en stormakt i Europa.

Forhandlingene[rediger | rediger kilde]

Freden i Basel besto av tre separate avtaler.^[1] Frankrike var ved hver anledning representert ved François de Barthélemy.^[2]

Den 5. april 1795 inngikk Frankrike fredsavtale med Tyskland, representert ved Karl August von Hardenberg. I avtalen som ble undertegnet den påfølgende natt, overlot Preussen sine besittelser på Rhinens venstre (vestre) side. Peter Ochs fra Basel fungerte som mellommann under forhandlingene. Partene befant seg på hvert sitt sted i Basel, franskmennene i Rosshof og prøysserne i Markgräflerhof. Avtalen ble ratifisert 15. april 1795. I en hemmelig del av avtalen fikk Preussen løfte om at staten skulle få erstatning dersom Frankrike ved den endelige fredsslutning, beholdt områdene vest for Rhinen.

Ved en konvensjon 17. mai 1795 ble det fastslått en demarkasjonslinje som gjorde mesteparten av Nord-Tyskland (Den nederrhinsk-westfaliske rikskrets, cen nedersaksiske rikskrets, Franken, Oberpfalz, Hessen-Kassel og Hessen-Darmstadt) nøytrale. Friedrich Sigismund Waitz von Eschen førte forhandlingene med Frankrike.

Den 22. juli 1795 ble det underskrevet en fredsavtale mellom Frankrike og Spania, representert ved Domingo de Iriarte. Spania avga to tredeler av øya Hispaniola til Frankrike.

^ F. A. Brockhaus in Leipzig, Berlin und Wien (1894–1896). «Baseler Friede». Die Retro-Bibliothek. Besøkt 8. februar 2016.
^ Marco Jorio. «Basel, Frieden von (1795)». Historisches Lexicon der Schweiz. Besøkt 8. februar 2016.