Franz Hürth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Franz Hürth
Født5. oktober 1880[1]
Aachen[2]
Død29. mai 1963[1] (82 år)
Roma[3]
Beskjeftigelse Universitetslærer, katolsk prest
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden

Franz Hürth (født 5. oktober 1880 i Aachen i Tyskland; død 29. mai 1963 i Roma) var en katolsk prest og moralteolog tilhørende jesuittordenen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Franz Hürth var sønn av arkitekten Hermann Joseph Hürth og hans hustru Wilhelmine (født Fleischhauer). Hans eldre bror var Theodor Hürth, senere generalpräses for Internationales Kolpingwerk.

Franz Hürth studerte filosofi og katolsk teologi ved jesuittenes høyskole i Valkenburg aan de Geu i Nederland og jurisprudens i Berlin.

Akademisk virke[rediger | rediger kilde]

I 1918 ble han etterfølger etter August Lehmkuhl som professor for moralteologi i Valkenburg. Der var Karl Rahner blant hans studenter. I i diskusjonen om sterilisering av sinnssyke sent i 1920-årene inntok han en kontrær holdning mot Joseph Mayer og forfektet den fundamentale uforenelighet mellom katolsk moralthologi og eugenikk.

Høsten 1934 fikk pater Hürth i oppdrag av pave Pius XI å sammen med sin medbror i jesuittorden Johannes Rabeneck forberede en stillingtagen til nasjonalsosialismen for Det hellige officium. Etter et halvt års arbeid hadde de to - i det vesentlige på grunnlag av Adolf Hitlers «Mein Kampf – utarbeidet en fortegnelse over hovedfeilene i denne ideologi, med vekt på dens nasjonalisme, rasisme og totalitaranisme.

Etter at ordenshøyskolen i Valkenburg ble stengt av Gestapo juli 1942, ble Hürth professor i moralteologi ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Der fikk han betydning og innflytelse som moralteologisk rådgiver for pave Pius XII og ble kalt til consultore ved Det hellige officium. På hans forslag kalte pave Johannes XXIII de franske teologene Yves Congar og Henri de Lubac til konsultorer for den teologiske forberedelseskommisjon for det annet vatikankonsil.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Rezension zu Joseph Mayer, „Gesetzliche Unfruchtbarmachung“, Freiburg 1927, in: Scholastik, Jg. 3, S. 418 ff., 216 ff., Freiburg 1928
  • Die Stellung der katholischen Sittenlehre zum Strafrecht im allgemeinen und zum strafrechtlichen Schutz der Sittlichkeit im besonderen., Paderborn 1929
  • „Schuld und Sühne“ vom psychologischen und fürsorgerischen Standpunkt. Köln 1931
  • Der Wille zum Kind: Zur Frage nach der sittlich zulässigen Ausnützung der tempora agenneseos, in: Chrysologus, Jg. 72, Hefte 11 u. 12, Paderborn 1932.
  • Theologia Moralis, Rom 1948
  • De principiis, de virtutibus et praeceptis, Rom 1948

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 6. mai 2014
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 20. des. 2014
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • L. Koch: Jesuitenlexikon, Paderborn 1934, Nachdruck Leverkusen – Hervelee 1962, S. 835

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]