Francesco Chieregati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

Francesco Chieregati, eller Chieregato eller Chiericati (født 1479 i Vicenza i Italia, død 6. desember 1539 i Bologna), var biskop og pavelig diplomat.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Lite er kjent om denne pavelige diplomatens tidlige karriere. I årene 15151517 var han pave Leo Xs nuntius til England, og han bekledte også et lignende embede i Portugal og Spania (1519).

I Spania ble han kjent med kardinal Adrian Florensz, biskop av Tortosa, Karl Vs nederlandske privatlærer.

I januar 1522 ble kardinal Florensz valgt til pave og tok navnet Hadrian VI. En av pave Hadrians første embedshandlinger var å utnevne Chieregati til biskop av Teramo i kongedømmet Napoli. Han sendte ham deretter, høsten 1522, til riksdagen i Nürnberg. Hans oppdrag der var for det første å bevege de tyske fyrster til en mer energisk krigsinnsats mot tyrkerne i Ungarn, og for det andre en mer håndfast inngripen mot Martin Luthers bevegelse og håndhevelse av Wormser-ediktet (av 25. mai 1521) mot Luther.

I to taler (19. november og 10. desember) oppfordret han dermed de tyske territorielle fyrster til å samarbeide om å trenge tyrkerne tilbake fra det kristne Ungarn; på den siste datoen krevde han at Wormser-ediktet skulle håndheves. Grunnen til at ediktet ikke hadde noen virkning var at kurfyrst Fredrik den Vise av Sachsen holdt sin beskyttende hånd over Luther og at endel andre fyrster støttet ham i denne politikken.

Den 3. februar 1523 leste Chieregati opp to viktige dokumenter som var blitt ettersendt fra paven. Det første appellerte til katolsk fromhet, uminnelige religiøse tradisjoner og fyrstenes omsorg for det tyske folks beste, og bad om at riksdagen skride inn mot Luther. Men det andre dokumentet, om behovet for kirkelig selvransakelse og reform, Chieregati leste var langt mer oppsiktsvekkende: Her bekjente pave Hadrian uten omsvøp at de kirkelige embedsbæreres egne synder kunne være hovedårsaken til de alvorlige prøvelser som kirken gjennomlevde, og at den romerske kurie selv – både hode og lemmer, paver og prelater – var skyldige i skandaløse misbruk.

Riksdagens reaksjon var skuffende: Fyrstene unngikk å svare skikkelig på pavens ønsker, foreslo at det skulle innkalles til et konsil i en tysk by, gjentok «Centum gravamina teutonicae nationis» – et skriv der tyskerne fremførte antipavelige klager.

Den katolske kirkehistorikeren Ludwig von Pastor mener at Chieregatis manglende suksess i stor grad skyldtes de tyske kirkefyrsters engstelighet og selvopptatthet. De var på ingen måte beredt til å tilslutte seg pavens «syndsbekjennelse».

Kardinal Chiericati var Antonio Pigafettas velgjører; Pigatetta deltok på Ferdinand Magellans verdensomseiling. Pigafetta var med på Victoria, det eneste skipet som fullførte reisen, sendte sin journal til dom da var på riksdagen. Chiericati gjorde den kjent for de andre deltakerne der.[1] En rapport om ekspedisjonen, med en globus til illustrasjon, ble også sendt av keiser Karl V til hans bror erkehertug Ferdinand av Østerrike, som presederte riksdagen. Denne skildring var antakelig en som var forfattet av Maximilianus Transylvanus, og globues kopi av en som han hadde laget. Globusen ble fremvist for deltakerne. Chiericati, som studerte globusen, beskrev 'Victoria vei til sin velgjørerske, Isabella d'Este Gonzaga, markgrevinne av Mantua.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Chiericati to Isabella d’Este Gonzaga, Nürnberg, 26. desember 1522, Archivio di Stato di Mantova, Archivio Gonzaga, b. 523, c. 152; sitert hos Guglielmo Berchet, Carteggi diplomatici, Reale Commissione colombiana pel Quarto Centenario dalla Scoperta dell' America, Fonti italiane per la Storia della Scoperta del Nuovo Mondo, Raccolta di Documenti e Studi, Roma, 1892, Parte III, vol. I, s.175, doc.x.
  2. ^ Chiericati to Isabella d’Este Gonzaga, Nürnberg, 10. januar 1523, Guglielmo Berchet, Carteggi Diplomatici, Reale Commissione Colombiana pel Quarto Centenario dalla Scoperta dell' America, Fonti italiane per la Storia della Scoperta del Nuovo Mondo, Raccolta di Documenti e Studi, Roma, 1892, Parte III, vol. I, s.176, no.xi.