François d'Aix de la Chaise

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
François d'Aix de la Chaise
Father Lachaise.jpg
Født25. august 1624[1][2][3]
Forez
Død20. januar 1709[1][2][3] (84 år)
Paris
Gravlagt Père Lachaise
Beskjeftigelse Teolog
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie des inscriptions et belles-lettres

François d'Aix de La Chaise, kalt «le pére la Chaise», (født 25. august 1624 på slottet Aix i Forez, død 20. januar 1709 i Paris) var en fransk katolsk prest og teolog som var skriftefar for kong Ludvig XIV.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

François de la Chaise var sønn av Georges d'Aix, seigneur de La Chaise, og hans hustru Renée de Rochefort. På morssiden var han grandnevø av pater Pierre Coton, som var skriftefar til kong Henrik IV.

Jesuitt[rediger | rediger kilde]

La Chaise studerte som novise ved jesuittenes kollegium i Rohan, og senere ved jesuittkollegiet i Lyon. I det sistnevnte ble han professor i fysikk og i de skjønne vitenskaper (Belles lettres). Han underviste i filosofi på en måte som tiltrakk folk fra hele Frankrike,og bragte hans ry med seg til sine hjemtrakter.

Solkongens skriftefar[rediger | rediger kilde]

La Chaise var provinsial i jesuittordenen da kong Ludvig XIV etter å ha blitt influert av erkebiskop Camille de Villeroy av Lyon i 1675 valgte ham til sin nye skriftefar etter pater Ferriers død. Han innehadde denne oppgaven til sin død og gjorde i sin ordens interesse sin innflytelse gjeldende ved flere anledninger, som ved opphevelsen av Nantes-ediktet i 1685, vrd de kvietistiske stridigheter, og forfølgelsene mot jansenistene. Han var høflig og med et vinnende vesen, og personlig uegennyttig i sin ferd. Han mildnet kongens kamp mot jansenismen, og forrettet etter dronning Marie Therese i 1683 i en liten krets kong Ludvigs hemmelige ektevielse med madame de Maintenon i Versailles. Han mildnet også kongens impulser mot Louis de Rouvroy, duc de Saint-Simon, som stod kongen i mot i det meste.

Han hjalp til slik at kongen ikke rokket ved det kirkelige prebendevesen. Han gikk inn for den ultramontane interesse ved geistlighetens erklæring vedrørende de gallikanske kirkelige interesser.

Han gikk kongen til å oppgi sin liaison Madame de Montespan. Mer enn én gang ble det sagt at de sykdomsanfall som han fikk ved påsketider var utløst av et behov for å ha gyldig fravær slik at han ikke kunne avsolvere kongen fra hans synder til påsken. i

Père de la Chaise hadde en vedvarende og urokkelig affeksjon for erkebiskop Fénelon, som ikke ble endret selv etter den pavelige fordømmelse av hans Maximes.

Fra 1701 var han medlem av Académie des inscriptions et belles-lettres.

Død, ettermæle[rediger | rediger kilde]

Etter hans død i 1709 ble pater Le Tellier, også han jesuitt, hans etterfølger som Solkongens skriftefar.

Kongen hadde bygd et landsted til La Chaise øst for Paris som het Mont-Louis. Området ved huset der han bodde ble i 1804 gjort til en stor kirkegård. Den har navnet Cimetière du Père-Lachaise etter ham.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, François de La Chaise, la-chaise-francois-de
  2. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, François de la Chaise, w6t18fcz
  3. ^ a b Comité des travaux historiques et scientifiques, 9. okt. 2017, DE LA CHAISE François d' dit Père Lachaise Aix, 107874
  4. ^ «Pere-Lachaise Cemetery | History & Facts». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 16. juni 2019. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Régis de Chantelauze: Le Père de La Chaize, confesseur de Louis XIV. Paris og Lyon 1859
  • J. Brucker: Le Père de La Chaize dans les conflits de Louis XIV avec Innocent XI, i Étvdes, 1919, p. 309-323.
  • Georges Guitton: Cas de conscience pour un confesseur du roi : Madame de Montespan, i Nouvelle Revue théologique, vol.77, 1955, p.61–70.
  • Georges Guitton: Le Père de La Chaize confesseur de Louis XIV, 2 vol., Paris, 1959.
  • Pierre Blet: Jésuites gallicans au Mal:XVIIe siècle ? À propos de l'ouvrage du P. Guitton sur le P. de La Chaize, i AHSI, vol.29, 1960, p.55–84.
  • B. Neveu (red.): Correspondance du nonce en France Angelo Ranuzzi (1683–1689), 2 vol., Paris-Rome, 1973.
  • Ségolène de Dainville-Barbiche (red.): Correspondance du nonce en France Fabrizio Spada (1673-1675), Paris-Rome, 1982.
  • «Lachaise, François d'Aix de», Nordisk familjebok, 2. utgave, 1911