Fortune cookie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fortune cookie
Åpnet
Fta Golden Gate Fortune Cookie Factory i San Francisco.

Fortune cookie er en asiatisk-amerikansk hard kjeks som man får som dessert på kinarestauranter i USA, Canada og visse andre, særlig vestlige, land. Kjeksen, som vanligvis er bakt med mel, sukker, olje og vanilje, inneholder en liten papirlapp påskrevet et visdomsord, ofte med angivelig kinesisk opphav, en vag spådom, eller en serie med lykkenummer (det siste i tilknytning til lotterier).

Kjeksen forekom verken i Kina eller i Taiwan, men er en amerikansk oppfinnelse. Først på 1990-tallet begynte en eksport av kjeksene til Kina.[1]

Opprinnelsen er noe omstridt, men den anses vanligvis å ha som forløper en type usøtet japansk kake som har en vag likhet med den amerikanske. Selve kaken kan ha blitt introdusert i japanske tehus allerede på 1890-tallet. Den ble i California gjort søt, fikk sin nye form og idéen med innbakt papirlapp. Dette fant sted ca 1915. Fortune cookies ble veldig populære på japanske restauranter i Los Angeles og San Francisco tidlig på 1900-tallet.

Da mange tusen japanere ble internert i samband med Andre verdenskrig, og dermed alle japanske restauranter og bakerier ble stengt, begynte kinesiske restauranter å tilby kjeksene i stedet, og etter en tid ble fenomenet snarere assosiert med kinesisk mat i USA.[2]

Ifølge en artikkel i The New York Times i 2008 ble Fortune cookies

«introduced by the Japanese, popularized by the Chinese, but ultimately ... consumed by Americans».[3]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steve Harvey: L.A., S.F. won’t like cookie’s message Arkivert 4. desember 2013 hos Wayback Machine. i: Los Angeles Times, 8. juni 2011. Lest 14. januar 2012.
  2. ^ «Origins of a fortune cookie». National Museum of American History (engelsk). 8. juli 2010. Besøkt 21. november 2020. 
  3. ^ Lee, Jennifer (16. januar 2008). «Solving a Riddle Wrapped in a Mystery Inside a Cookie». The New York Times. Besøkt 10. mai 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]