Fordeler
En fordeler er en viktig komponent i tenningssystemet på en bensinmotor. Komponenten finnes ikke i en dieselmotor, som heller ikke har noe tenningssystem.
Virkemåte[rediger | rediger kilde]
Oppgaven til en klassisk fordeler er todelt: å bryte strømmen til tennspolen slik at denne induserer en høyspenning til tennpluggen, og å lede denne spenningen til riktig tennplugg/sylinder. Fordeleren består av en rotor som på en firetaktsmotor går rundt med halvparten av motorens turtall, og et fordelerlokk som festes over rotoren. Rotoren er ofte koblet til kamakselen. Det er i en firesylindret motor fire kontaktpunkter på innsiden av fordelerlokket, som er koblet til hver sin tennplugg. Når rotoren roterer, blir det nesten kontakt mellom kontaktpunktet på rotoren og kontaktpunktene i fordelerlokket. Luftgapet er så lite at gnisten hopper over. Optimalt tidspunkt for tenning er avhengig av motorens turtall, gasspedalens stilling og en rekke andre parametre. En klassisk fordeler har kun to reguleringemekanismer for tenningstidspunkt: en sentrifugalregulator og en vakummembran. Disse er koblet til bryterplaten i fordeleren hvor stiftene sitter montert. (Stiftene bryter batterispenningen til tennspolen som igjen induserer høyspenning.) For å forhindre at stiftene brenner opp på grunn av gnistgapet som dannes hver gang de åpner, sitter en kondensator tilkoblet stiftene og reduserer slitasjen på kontaktene ved å lede strømmen vekk. Ved å bevege platen og derved stiftenes åpningstidspunkt kan man øke eller senke tenningstidspunktet avhengig av motorens belastning/turtall. Sentrifugalregulatoren kan øke fortenningen så mye som 30 grader avhenging av turtall. Vakumregulatoren kan senke tenningen med 3-5 grader når gasspedalen trykkes ned under akselerasjon. For riktig grunninnstilling av tenningstidspunkt kan en løsne og dreie fordeleren. Normalt ved tomgang er fortenningen satt til 5-12 grader.
I en moderne motor med elektronisk innsprøytning har man gjerne elektronisk tenningsstyring. Strømmen i tennspolen slås da av og på av motorstyringsenheten (ECU-en). Slik kan altså tenningssystemet justere tenningstiden elektronisk og mer optimalt avhenging av turtall, temperatur, gasspådrag, avgassmåling etc. Tenningstidspunket fastsettes fortsatt som oftest av «bryterkontakten» i fordeleren selv om denne nå gjerne er et Hall-element eller en optisk gaffel. På nyere biler begynner en å flytte sensor for tenningstidspunkt til svinghjulet. Dette gir et mer presist tidspunkt. Da må grunninnstillingen justeres elektronisk.
Alternativer til fordeleren[rediger | rediger kilde]
Fordeleren er naturlig nok en veldig aktuell gjenstand for slitasje, særlig blir bryterkontakten for tennspolen slitt. Anlegget mot knastaklingen blir også slitt slik at tenningstidspunktet forskyves.
I nye biler finner en ofte én tennspole per tennplugg (eller én for hvert par) – såkalt «coilpack» – som er en løsning som erstatter fordeleren. Da må tenningssystemet kunne kontrollere strømmen til hver av tennspolene. Dette kan også bli referert til som «direct ignition».