Fiolinkonserter (Bach)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bachs bevarte fiolinkonserter omfatter to Konserter for fiolin, strykere og continuo og en Dobbeltkonsert for to fioliner, også de med strykere og continuo) med BWV-nummer 1041 til 1043. Kanskje skrev Bach konsertene for Johann Georg Pisendel eller Jean-Baptiste Volumier i Dresden – kanskje også for seg selv, for sønnen Carl Philipp Emanuel bevitnet i farens nekrolog at han helt opp i høy alder spilte fiolin «rent og klart».[1]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Konsertene er blitt overlevert uavhengig av hverandre; når de ble til er ikke entydig fastslått. Bach begynte å studere Antonio Vivaldis konserter rundt 1723 og bearbeidet flere for cembalo solo eller orgel. På omtrent samme tid eller noe senere begynte han å skrive egne konserter. Forbildene Bach brukte har en noe rigid oppbygning der ritornellene ordner satsstrukturen og markerer en det nå spilles i en ny toneart, og de mellomliggende akkompagnerte solopassasjene tjener til å modulere til andre tonearter. Bach oppnådde på sin side en tettere integrasjon av formavsnittene gjennom en differensiert og variert omgang med solisten og orkesterets rolle.

Fiolinkonsertene er stilistisk vesentlig mer utviklet enn de mer kjente Brandenburgkonsertene (med et mulig unntak for den fjerde), noe som er særlig tydelig i de omfangsrike langsomme satsene. De er nok skrevet langt senere enn Brandenburgkonsertene,[2] i motsetning til tidligere antatt kanskje først i Leipzig.

I Bachs orkestersats får førstefiolinen ofte mulighet til å tre i framgrunnen med små soli – enten passasjen er uttrykkelig merket solo eller ikke – og i satser med flere soloinstrumenter er instrumentet ofte en formidler mellom solistgruppen og orkesteret. Mange av Bachs kantater og orkestersuiter inneholder mange passasjer og hele satser med latente eller tydelige trekk av en fiolinkonsert; og samtidig er det overraskende hvordan solofiolinen integreres i orkestersatsen.

Uavhengig av når verkene ble til regnes det som sikkert at disse konsertene sto ferdige da Bach overtok ledelsen av Leipzigs Collegium musicum i 1730. For oppføringer i denne rammen bearbeidet han mange av sine fiolinkonserter til cembalokonserter; på grunn av instrumentets toneomfang transponerte han stort sett fiolinkonsertene en heltone ned.[3]

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Fiolinkonsertene stiller store krav til solofiolinistenes spilletekniske ferdigheter, og har lenge vært blant deres favoritter. Likevel holder mange musikkvitere det for sannsynlig at Bach regnet cembaloversjonene som de endelige versjonene, idet han forbedret mange detaljer under omarbeidelsene og gjennom å avskaffe basso continuoen gjorde et musikkhistorisk viktig skritt.

Bevarte fiolinkonserter[rediger | rediger kilde]

Fiolinkonsert i a-moll BWV 1041[rediger | rediger kilde]

Satser
  • 2/4 a-moll
  • Andante c C-dur
  • Allegro assai 9/8 a-moll

Denne konserten omarbeidet Bach senere til Cembalokonsert i g-Moll, BWV 1058.

Fiolinkonsert i E-dur BWV 1042[rediger | rediger kilde]

Satser
  • Allegro ¢ E-dDur
  • Adagio 3/4 ciss-moll
  • Allegro assai 3/8 E-dur

Verket er bare overlevert i form av en avskrift fra 1760, samt i Bachs egen versjon som Cembalokonsert i D-dur, BWV 1054.

Dobbeltkonsert for to fioliner i d-moll BWV 1043[rediger | rediger kilde]

Satser
  • Vivace c d-moll
  • Largo ma non tanto 12/8 F-dur
  • Allegro 3/4 d-moll

Dette er kanskje det mest kjente verket i gruppa. Bach omarbeidet den senere for to cembali, som Cembalokonsert i c-moll, BWV 1062. I første sats eksponeres en fuge i tuttien og et mottema innføres i soliene. Den andre satsen begynner som en siciliano, men det utvikles stadige dramatiske høydepunkter. Temaet i sluttsatsen består av en trangført kanon som spilles av begge fiolinene; i sin dramatikk minner det om Vivaldis uværsskildringer – kanskje brukte Bach et av Vivaldis verk som modell.

Bevarte autografe stemmer for de to soloinstrumentene blir i dag datert til 1730/31, dvs. Bachs tid i Leipzig; så det antas at konserten oppsto på denne tiden. Siden hele satsen i bunn og grunn er lagt opp trestemmig og orkesterinstrumentene ikke har noen virkelig obligate partier, antar man at en triosonate for to fioliner og continuo ligger til grunn; av stilistiske grunner kan denne ha blitt skrevet rundt 1719, dvs. på begynnelsen av Bachs tid i Köthen.[4]

Rekonstruksjoner[rediger | rediger kilde]

Da Bach åpenbart senere omarbeidet de bevarte fiolinkonsertene til cembalokonserter, antas musikkforskerne at også andre cembalokonserter er omarbeidde fiolinkonserter, der originalversjonen senere er gått tapt. Derfor er det rekonstruert noen «originalversjoner» som de foreliggende cembalokonsertene kan ha vært basert på.

Konsert for fiolin og orkester i d-moll[rediger | rediger kilde]

(Rekonstruksjon etter Cembalokonsert i d-moll, BWV 1052.)

Konsert for fiolin og orkester i g-moll[rediger | rediger kilde]

(Rekonstruksjon etter Cembalokonsert i f-moll, BWV 1056.)

Dobbeltkonsert for fiolin, obo og orkester[rediger | rediger kilde]

(Rekonstruksjon etter Konsert for to cembali i c-moll, BWV 1060.) Den opprinnelige tonearten må enten ha vært d-moll eller c-moll.

Konsert for tre fioliner i D-dur[rediger | rediger kilde]

(Rekonstruksjon etter Konsert for tre cembali BWV 1064.) Verket er antakelig omarbeidet etter en konsert for tre fioliner og obligat cello med continuo (altså uten orkester); kanskje Bachs tidligste komposisjon med solistisk fiolin.

Konsert for flere instrumenter og strykere i d-moll[rediger | rediger kilde]

(Rekonstruksjon etter Konsert for tre cembali BWV 1063.) Det foreligger ingen autografe partiturer, og cembalokonsertens tre satser kommer sannsynligvis ikke fra samme konsert, så en rekonstruksjon er vanskelig; legges vitenskapeilge kriterier til grunn egentlig ikke mulig. Arnold Schering antok at originalen var en konsert for fiolin, fløyte og kanskje obo; etter senere forskning virker enten to eller tre fioliner som soloinstrumenter mer sannsynlig. Midtsatsen kommer ganske sikkert ikke fra denne opprinnelige konserten.

Andre konserter med solofiolin[rediger | rediger kilde]

Brandenburgkonsertene BWV 1046 - 1050[rediger | rediger kilde]

De første fem av de seks Brandenburgkonsertene inneholder en eller flere fiolinstemmer og tildeler dermed instrumentet omfangsrike solistiske oppgaver.

Trippelkonsert BWV 1044[rediger | rediger kilde]

Av en ytterligere konserter som krever fiolin med fløyte og cembalo kunne den såkalte Trippelkonserten nevnes; når den ble skrevet er ikke helt klart.[5][4]

Fragmenter[rediger | rediger kilde]

Konsert i D-dur BWV 1045[rediger | rediger kilde]

Kun en sats er fragmentarisk overlevert – mest sannsynlig åpningssatsen til en planlagt kirkekantate som Bach skrev på rundt 1742, men som det ser ut til at han aldri ferdigstilte. I det bevarte fragmentet stilles en virtuos solofiolin opp mot et omfangsrikt orkester med tre trompeter, pauker, to oboer og strykere; verket kan kanskje opprinnelig ha blitt til som en sats i en fiolinkonsert med den vanlige strykerbesetningen. Et argument for dette er at solistpartiene er renskrevet, mens blåserne foreligger i komponistens arbeidskladd. Av stilistiske grunner bestrides det at konserten som ligger til grunn er skrevet av Bach.[6]

Sats i B-dur BWV Anh. 2[rediger | rediger kilde]

Dette vare seks takt lange fragmentet i 6/8-dels takt er en avbrutt transkripsjon av en kantate til 19. søndag etter Trinitatis fra Leipzig-tiden. Besetningen omfatter en solofiolin og et firestemmig strykeorkester, og kan stamme fra midtsatsen til en tapt fiolinkonsert; yttersatsene og dermed hele konserten har kanskje gått i g-moll. Det diskuteres om satsen er kandidat for en langsom sats til fiolinkonsert i g-moll (fra cembalokonsert i f-moll BWV 1056).

Trivia[rediger | rediger kilde]

Jazzgitaristen Django Reinhardt gjorde to innspillinger av dobbeltkonsertens første sats.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «rein und durchdringend»
  2. ^ Christoph Wolff: Die Orchesterwerke J. S. Bachs i Martin Geck (red.)
  3. ^ Ulrich Siegele: Kompositionsweise und Bearbeitungstechnik in der Instrumentalmusik Joh. Seb. Bachs, 1956, ISBN 3-7751-0117-9
  4. ^ a b Rampe/Sackmann, s. 221.
  5. ^ Christoph Wolff: Johann Sebastian Bach, 2. Auflage 2007. S. Fischer, Frankfurt am Main, ISBN 978-3-596-16739-5
  6. ^ Rudolf Stephan, Die Wandlung der Konzertform bei Bach, i: Die Musikforschung 6, 1953, side 143.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Geck, Martin (1997). Bachs Orchesterwerke. Bericht über das 1. Dortmunder Bach-Symposion 1996. Witten. ISBN 3-932676-04-1. 
  • Rampe, Siegbert; Sackmann, Dominik (2000). Bachs Orchestermusik: Entstehung-Klangwelt-Interpretation; ein Handbuch. Bärenreiter. ISBN 978-3-7618-1345-4. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]