Ferritt
Ferritt er et keramisk materiale som blir laget ved å blande store deler jernoksid sammen med små mengder av et annet metallisk grunnstoff som barium, mangan, nikkel, strontium eller sink. [1] Materialet er ferrimagnetisk og brukes spesielt i forbindelse med magneter, spoler, transformatorer, baluner og common-mode-spoler for radiofrekvenser. Ferritt leder ikke strøm.
Man skiller mellom to hovedtyper av ferritt: harde og myke. De harde har en høy koersivitet og kan derfor brukes til permanentmagneter. De myke har en lav koersivitet og brukes som kjernemateriale i spoler, transformatorer og lignende.
Struktur[rediger | rediger kilde]
Myke ferritter[rediger | rediger kilde]
De vanligste myke ferrittmaterialene er mangan-sink-ferritt (MnZn) og nikkel-sink-ferritt (NiZn). MnZn brukes for lavere frekvenser enn NiZn. Ferrittkjerner lages av myke ferritter.
Harde ferritter[rediger | rediger kilde]
Strontium-ferritt og barium-ferritt er de vanligste typene av harde ferritter.
Historie[rediger | rediger kilde]
Materialet ble først kunstig laget av Yogoro Kato og Takeshi Takei ved Tokyo Institute of Technology i 1930.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Carter, C. Barry. (2007). Ceramic materials : science and engineering. New York: Springer. ISBN 978-0-387-46271-4. OCLC 191448800.