Ferdinando II de' Medici

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ferdinando II de' Medici
En moderne utgave av Ferdinando de' Medici temoskop

Ferdinando II de' Medici (født 14. juli 1610, død 23. mai 1670) var en toscansk storhertug.

Ferdinand ettertrådte sin far Cosimo II de' Medici under sin mor, Maria Magdalenas formynderskap i 1621. I 1643–44 førte han sammen med Venezia, Parma og Modena en kostbar krig mot Kirkestaten, kjøpte grevskapet Santa Fiora av huset Sforza i 1633 og Pontremoli av Spania i 1650.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ferdinando var bare 10 år gammel da faren Cosimo II døde. Moren og farmoren Christina av Lothringen tok over regentskapet sammen.[1] I sitt syttende år dro Ferdinando på en dannelsesreise i Europa. Ett år senere tok han over tronen.[2] Enkehertuginne Christina hadde likevel avgjørende makt fram til sin død i 1636.

Ferdinand var, etter Christinas eksempel, mesen, alliert og venn for Galileo Galilei. Han fikk Galileos dedikasjon på verket «Dialog om de to verdenssystemene» som utkom i februar 1632. Dette arbeidet førte til Galileos andre runde med høringer for inkvisisjonen. Ferdinand forsøkte med kontakter til Den hellige stol å forhindre høringene, og holdt Galileo i Firenze til desember 1632, da den romerske inkvisisjonen til slutt truet med å hente Galileo med makt, og ta ham med til Roma i lenker hvis han ikke kom frivillig. I juni 1633, ble Galileo dømt for «sterk mistanke om kjetteri», og livstids fengselstraff. Dette ble endret til husarrest, og dommen kunne avsones under Ferdinands beskyttelse.

Den første ulykken i Ferdinandos regjeringstid var et utbrudd av pest i Firenze 1630 med en dødelighet på 10% av befolkningen.[3] Til forskjell fra Toscanas øvrige adelige, forble Ferdinando og broren i byen i et forsøk på å formilde lidelsene.[4]

En plakett fra 1627 i Istituto San Salvatore, Firenze med navnene Ferdinando II og moren Maria Maddalena innrisset

Ferdinando var usedvanlig opptatt av ny teknologi, og hadde flere hygrometere, barometere, termometere og teleskoper installert i Palazzo Pitti.[5] I 1654, under innflytelse av Galileo, ble han tilkjent oppfinnelsen av et innkapslet termometer. Han lukket et glassrør fylt til en viss høyde med farget alkohol. Små glasskuler fylt med luft under varierende trykk fløt i væsken, og forandret posisjon i røret ettersom temperaturen steg eller falt. Røret var merket med 360 streker etter mønster av gradering eller «grader» i en sirkel. Apparatet ble kalt et «sprittermometer», av innholdet, eller et «Florentinsk termometer» etter byen Firenze.[6] I 1657 fikk storhertugens yngste bror, Leopoldo de' Medici, etablert studieselskapet Accademia del Cimento som skulle tiltrekke vitenskapsinteresserte fra hele Toscana til felles studier.[7]

Akademiet organiserte Europas aller første nettverk av meteorologiske stasjoner, med termometre og barometer i 11 byer (Firenze, Pisa, Vallombrosa, Curtigliano, Bologna, Milano og Parma i Italia. Paris, Osnabrück, Innsbruck og Warszawa utenfor Italia) finansiert av storhertugdømmet. Nettverket samlet sammenlignbare målinger i ti år, før motstanden fra den katolske kirken fikk stoppet eksperimentet. Akademiet ble lukket i 1667.[8].

I 1635 mislyktes et forsøk på å samle de italienske statene mot den vekselvis franske og spanske innflytelsen. I 1637 var Ferdinando formelt arving til hertugdømmet Urbino, men mistet området til Kirkestaten. Toscana ble involvert i Castrokrigene (huset Medicis aller siste militære konflikt), og påførte pave Urban VIIIs styrker nederlag i 1643.[9] Skattkammeret var så skrapet at staten, etter at de tyske leiesoldatene fra Castrokrigen var betalt, ikke lenger var i stand til å betale renter på statslånene. Rentenivået ble senket til 0,75%.[10] På landlige handelplasser ble byttehandel vanlig.[9]

Ferdinando døde 23. mai 1670 av hjerneslag. Han ble gravlagt i basilikaen San Lorenzo i Firenze, sammen med andre av huset Medici.[11] Befolkningen i storhertugdømmet var da 730.594. Gatene var ustelte og bygningene i sterkt forfall.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hale, p 178
  2. ^ Strathern, p 375
  3. ^ Hale, p 179
  4. ^ Acton, p 29
  5. ^ Acton, p 27
  6. ^ Bolton, Henry C. (1900). Evolution of the Thermometer, 1592-1743 (Ferdinand, pg. 33). Chemical Publishing Co.
  7. ^ Acton, p 38
  8. ^ Alfred Fierro (1991). Histoire de la météorologie (fransk). Paris: Denoël. s. 77. ISBN 2-207-23838-5. 
  9. ^ a b Hale, p 180
  10. ^ Hale, p 181
  11. ^ Acton, p 108
  12. ^ Acton, p 112

Kilder[rediger | rediger kilde]

personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)