Palazzo Pitti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tidlig fargelagt fotografi av Palazzo Pitti tatt mens det fortsatt var kjent som La Residenza Reale

Palazzo Pitti er et renessansepalass i Firenze. Det ligger på sydsiden av elven Arno like ved Ponte Vecchio. Kjernen av det nåværende palasset stammer fra 1458 og var opprinnelig byresidensen til bankmannen Luca Pitti. Det ble kjøpt av Medicifamilien i 1539 som offisiell residens for de herskende familiene til storhertugdømmet Toscana.

I det 19. århundre ble palasset brukt av Napoleon. En kort periode fungerte det som det fremste kongepalasset i det nylig samlede Italia. Det ble forært til det italienske folket tidlig i det 20. århundre av Viktor Emmanuel III av Italia. Idag er palasset åpent for publikum og er med sitt overdådige interiør et av Firenzes største kunstgallerier. Det er blitt hevdet at palassets kunstsamlinger er enda mer overveldende enn de som kan ses i Uffizi.

Historie[rediger | rediger kilde]

Luca Pitti (1398–1472) startet arbeidet med palasset i 1458.
Fra den indre gårdsplassen

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Byggingen av dette lukkede, nesten truende palasset startet i 1458. Det var bankmannen Luca Pitti som lot det oppføre. Pitti var en av fremste støttene til Cosimo de' Medici, og en venn av ham. Den tidlige historien til palasset er en blanding av fakta og myter. Det sies at Pitti ønsket å bygge et stort palass som overgikk Palazzo Medici. Det hevdes videre at han eksplisitt beordret at vinduene skulle være større enn inngangen til Palazzo Medici. Vasari har hevdet at det var Brunelleschi som var palassets arkitekt, og at hans elev Luca Fancelli kun fungerte som assistent. Luca Fancelli er idag den som regnes som palassets arkitekt. Dette sannsynliggjøres av at Brunelleschi døde 12 år før konstruksjonen begynte, og at stilen palasset er bygget i ikke kommer overens med Brunelleschis stil. Designet og vindusinndelingen antyder at den ukjente arkitekten har vært uten erfaring med humanismens regler, som definert av Alberti i boken De Re Aedificatoria, og antagelig hadde mer erfaring med mer alminnelige bygg.

Det opprinnelige palasset var imponerende, men det ville ikke ha vært en rival til Medicienes residenser hverken i størrelse eller innhold. Uansett hvem som har tegnet palasset har arkitekten beveget seg i en annen retning enn den som var moderne på den tiden. Den lukkede og truende, maktfulle utstrålingen Palazzo Pitti har, blir forsterket ved måten stenarbeidene i fasadene er utført på. Blokkene har en grov overflate med tydelige fuger. Dette inntrykket forsterkes ytterligere av de tre seriene med bueåpninger som minner om en romersk akvedukt. En arkitektur i den gamle romerske stilen var i tråd med den nye stilen all'antica som var populær i Firenze. Den opprinnelige stilen har tålt tidens tann, ved senere utvidelser av palasset ble den opprinnelige fasadens inndeling og rytme brukt. Denne påvirkningen ble fortsatt i flerfoldige etterligninger som ble gjort i løpet av 1500-tallet, og dessuten i bygninger i nyrenessanse fra 1800-tallet. Cosimo de' Medici døde i 1464. Dette hadde konsekvenser for Pittis økonomi og arbeidet ble stoppet. Byggingen var ikke fullført da Pitti døde i 1472.

Eleonora di Toledo, Storhertuginne av Toscana, kjøpte palasset fra Pittifaminien i 1549 for Medici familien. Portrett av Agnolo Bronzino.
En lunette malt i 1599 av Giusto Utens viser palasset før dets utvidelse. Amfiteateret og Bobolihaven kan sees bak palasset. Rød sten som ble hentet på stedet ble brukt i palassets utvidelse.

Mediciene[rediger | rediger kilde]

Bygget ble solgt i 1549 av Buonaccorso Pitti, en av Luca Pittis etterkommere, til Eleonora di Toledo. Eleonora var gift med Cosimo I de' Medici som nå var storhertug av Toscana. Hun hadde vokst opp ved det overdådige hoffet i Napoli, og fikk Vasari til å utvide palasset. Det ble mer enn fordoblet ved en ny fløy bak. Vasari fikk også bygget en beskyttet og overdekket gangvei fra Palazzo Vecchio, Cosimos gamle palass, gjennom Uffizi over Ponte Vecchio frem til Palazzo Pitti.

Bak palasset ligger Bobolihøyden. Deler av denne ble anskaffet for å anlegge en formell have, som heter Giardino di Boboli (Bobolihaven). Niccolo Tribolo, som var arkitekt ved hoffet til Medici, startet arbeidet med landskapsarkitekturen. Han døde allerede året etter, og det ble Bartolomeo Ammanati som overtok.

Amfiteateret som ligger like bak palasset var sentrum for den opprinnelige designen. I teateret ble det fremført klassisk-inspirerte skuespill av florentinske forfattere som Giovan Battista Cini. Hoffarkitekten Baldassarre Lanci laget forseggjorte kulisser til stykkene som skulle forlyste Medicihoffet.

Utvidelser[rediger | rediger kilde]

Hovedgårdsplassen

Ammannatis første utvidelse av palasset startet i 1560. Det ble konstruert en sentral gårdsplass ved utvidelse av vingene. Her var Ammannati inspirert av palasser ute i Europa som Palais du Luxembourg i Paris. I perioden 1558 til 1570 laget han en monumental trapp opp til piano nobile.

I 1616 var det en konkurranse for å tegne utvidelser til hovedfasaden ut mot byen. Giulio Parigi vant, og arbeidet med utvidelsene begynte i 1618 på nordsiden og i 1631 startet Alfonso Parigi utvidelsene på sydsiden.

I det 18. århundre ble to vinger laget. Arkitekt for disse var Giuseppe Ruggeri.

Det har vært flere mindre endringer senere.


Husene Lorraine og Savoia[rediger | rediger kilde]

Arkitekttegning fra det 19. århundre

Palasset forble Medicienes fremste residens frem til den siste mannlige arvingen, Gian Gastone de' Medici, døde i 1737. Den nye storhertugen var den østerrikske Frans I Stefan av huset Lorraine. En kort periode benyttet Napoleon palasset mens han hadde kontroll over Italia.

I 1860 ble Toscana overtatt av huset Savoia. Det samme gjaldt Palazzo Pitti. Etter Risorgimento var Firenze en kort periode Italias hovedstad, og Palazzo Pitti var Vittorio Emanuele IIs residens. Sønnesønnen Vittorio Emanuele III forærte palasset til nasjonen i 1919.

Palasset og bygningene i Bobolihaven ble omgjort til 5 gallerier og et museum. Disse huser ikke bare mange av de originale møblene og andre gjenstander, men også andre gjenstander fra statlige samlinger. Det er nå 140 rom som er åpne for publikum. Disse rommene stammer stort sett fra nyere tid enn selve bygget, hovedsakelig fra det 17. og 18. århundre. Det finnes noen rom som er eldre, og i tronsalen er det også nyere endringer.

Museer i Palazzo Pitti[rediger | rediger kilde]

Palasset er nå Firenzes største museumskompleks. De 32 000 kvadratmetrene som hovedbygget utgjør er delt i flere forskjellige gallerier og museer.

Galleria Palatina[rediger | rediger kilde]

La Donna Velata av Rafael. Medicisamlingen i Galleria Palatina

Galleria Palatina befinner seg i piano nobile, eller 2. etasje, i noen av de fineste salongene i palasset. Det er kanskje det mest kjente av galleriene, det inneholder mer enn 500 malerier, hovedsakelig fra renessansen. Bildene stammer fra de private samlingene til Mediciene og deres etterfølgere. Samlingen befinner seg delvis i de kongelige rommene. Den inneholder verker av Sandro Botticelli, Caravaggio, Fra Filippo Lippi, Artemisia Gentileschi, Rafael og Peter Paul Rubens. Galleriet har fortsatt karakter av å være en privat samling der bildene henger i de finere salene slik det var ment og ikke arrangert etter kronologi eller skole.

De fineste rommene ble dekorert av Pietro da Cortona. Dette er blant de viktigste verkene fra barokken i Firenze. Salla della Stuffa ved siden av soverommene har en serie fresker Quattro età dell'uomo (menneskets fire aldre). Cortona ble også bedt om å dekorere ytterligere saler og han startet en serie med astrologiske fresker. Tre rom ble dekorert av ham, Mars, Jupiter og Venus. Serien ble videreført av Ciro Ferri.

Kongesuiten[rediger | rediger kilde]

Kongesuiten er en serie på 14 rom som tidligere ble brukt av Medicifamilien og deres etterfølgere. Rommene er imidlertid ikke lenger slik de var i familien Medicis tid. De seneste endringene er fra det 19. århundre. Suiten inneholder en samling av portretter av Medicifamilien. Mange av portrettene er malt av Giusto Sustermans. Salongene hvor Galleria Palatina holder til er store, mens noen av rommene i kongesuiten er mindre og mer intime. De er likevel storslåtte og forgylte. I motsetning til resten av palasset er kongesuiten er møblert.

De italienske kongene benyttet denne suiten som bosted under offisielle besøk i Firenze frem til 1920-tallet. På det tidspunkt var palasset allerede omgjort til museum.

Galleria d'arte moderna[rediger | rediger kilde]

L'ultimo abboccamento di Jacopo Foscari av Francesco Hayez (1852) i Galleria d'arte moderna

Galleriet for moderne kunst omfatter en stor samling av italiensk kunst fra ca. 1700 frem til første verdenskrig. Samlingen vises i 30 rom i den delen av palasset som var den siste til å bli gjort om til museum.

Sølvmuseet[rediger | rediger kilde]

Sølvmuseet (Museo degli Argenti) kalles noen ganger også Medicienes skattkammer (il Tesoro dei Medici). Det inneholder en samling av uerstattelige sølvgjenstander, kameer og arbeider i halvedelstener. En stor del av sistnevnte kommer fra samlingen til Lorenzo de' Medici, som også omfatter en samling antikke vaser. Mange av disse vasene fikk i det 15. århundre fine forsølvede beslag slik at de bedre kunne utstilles. Museet har også en fin samling av tyske gull- og sølv-gjenstander kjøpt av storhertug Ferdinand etterat han returnerte fra eksil i 1815.

Dette museet befinner seg i det som tidligere var den private kongelige delen av palasset. Denne delen av palasset er dekorert med fresker fra 1600-tallet. De fineste av disse er malt av Giovanni di San Giovanni i perioden 1635 til 1636.

Porselensmuseet[rediger | rediger kilde]

Casino del Cavaliere i Bobolihaven huser proselensmuseet

Porselensmuseet er i Casino del Cavaliere i Bobolihaven. Det ble åpnet i 1973. Porselenet kommer fra mange av de fremste europeiske porselensfabrikker, og Sèvres og Meissen er godt representert. Mange av gjenstandene er gaver fra andre europeiske fyrster til herskerene i Firenze. Noe var spesialbestilt til storhertughoffet. Det er flere store middagsserviser fra Vincennesfabrikken som senere ble hetende Sèvres.

Kostymegalleriet[rediger | rediger kilde]

Galleriet ligger i en ving av palasset som er kjent som Palazzina della Meridiana. Vingen ble bygget av Peter Leopoldo di Lorena fra 1776 på sydsiden av palasset. Dette er en av de nyere samlingene i palasset, den ble grunnlagt i 1983 av Kristen Aschengreen Piacenti.

Galleriet inneholder ca. 6 000 objekter. Det er gamle klær tilbake til det 16. århundre, teater- og film-kostymer av stor dokumentarverdi.

Gangveien som leder til amfiteateret i Bobolihaven

Vognmuseet[rediger | rediger kilde]

Vognmuseet befinner seg i først etasje og viser vogner og andre fremkomstmidler som storhertughoffet brukte. Det meste stammer fra sent i det 18. århundre eller det 19. århundre. Noen av vognene er dekorative med forgyllinger og landskapsmalerier til utsmykning. Vogner beregnet på de fornemste begivenhetene, som Carrozza d'Oro (den forgyllte vognen), har også forgyllte kroner som indikerte rangen til den som brukte den. Her finnes vogner brukt av kongen av de to Sicilier, erkebiskoper og andre florentinske dignitærer.

Gammelt kart over Bobolihaven
Utsikt fra Bobolihaven mot Firenze. Malt av Jean-Baptiste-Camille Corot

Bobolihaven[rediger | rediger kilde]

Bak palasset ligger Giardino di Boboli, en formell park som er et av de viktigste eksemplene på italienske parker. Den har fungert som forbilde for senere parker. Den har lange akser som knytter de forskjellige elementene sammen. Det er brede avenyer og et stort antell skulpturer og fontener.

Parken er åpen med utsikt mot byen. Dette var uvanlig da parken ble konstruert. Det er ingen naturlige vannkilder så for å sørge for vann til parkens planter ble det bygget en vannledning fra elven Arno.


Palasset idag[rediger | rediger kilde]

Palazzo Pitti fotografert fra Piazzale Pitti.

Sammenlignet med andre av Italias storslagne palasser blekner Palazzo Pittis eksteriør. Det er ikke et citadell slik som det kongelige palasset i Torino, heller ikke så elegant som kongepalasset i Napoli eller Quirinalet i Roma. Palazzo Pittis styrke ligger i dets enkelhet og alvor. Et enkelt arkitektonisk tema som ble beholdt gjennom fire århundrer resulterte i et massivt, uttrykksfullt ytre. Palassets arkitektur fanger oppmerksomheten takket være sitt omfang, styrke og måten sollyset reflekteres på av sten og glass sammen med det gjentatte, nesten monotone temaet.

Ornamentering og elegant design er underordnet den nesten uendelige, solide massen av enkelt stenarbeid som kun avbrytes av de arkadelignende gjentagelser som skapes av vinduene. Her som hos mange andre italienske palasser må man gå inn i bygningen for å virkelig se dens arkitektur.

På tross av at palasset har endret funksjon til statlig museum har det fortsatt beholdt preget av en privat samling i et storslått hus.

Fasaden mot haven

Palasset er nå i sitt sjette århundre, men er i bedre stand enn noen gang i sin historie.


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chierici, Gino (1964). Il Palazzo Italiano. Milan. 
  • Mason (1959). Italian Villas and Palaces. London. 
  • Davis, Wayne (1968). Palaces of Europe. London: Hamlyn. 
  • Gurrieri, Francesco; Patrizia Fabbri, (photography Stefano Giraldi) (1996). Palaces of Florence. Rizzoli. ss. 66-77. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 43°45′54″N 11°15′0″Ø

Commons Commons: Palazzo Pitti – bilder, video eller lyd