Fangene (Plautus)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fangene (Plautus)
orig. Captives
Plautus.jpg
Titus Maccius Plautus
Forfatter(e)Plautus
SpråkLatin
SjangerKomedie

Fangene (Captivi) er en latinsk komedie av den romerske forfatteren Titus Maccius Plautus (254 f.Kr. – 184 f.Kr.). Skuespillet fokuserer på slaveri og krigsfanger. Selv om det er komedie med mye innslag av humor er innholdet mer seriøst enn mange av forfatterens andre etterlatte tekster, noe som også sies i prologen.

Man antar at Plautus skrev omtrent 100 skuespill, men bare 20 er bevart mer eller mindre komplett til vår tid. Fangene antas å være skrevet rundt 193 f.Kr. Plautus var en svært populær forfatter i sin samtid, og vi vet at hans stykke Løgnhalsen (Pseudolus) ble framført på den store Megalesia-festivalen i Roma i 191 f.Kr.[1] Plautus og Publius Terentius Afer var de dominerende forfatterne av latinsk komedie. Mange av deres stykker var oversettelser og gjendiktninger av de noe eldre greske skuespillene.

Personer[rediger | rediger kilde]

  • Hegio, en gammel mann fra Aiotolia, far til Filopolemus
  • Filokrates, en mann fra Elis, krigsfange i Aiotolia
  • Tyndarus, en krigsfange, Filokrates’ tjener
  • Aristofontes, en mann fra Elis, krigsfange i Aiotolia
  • Filopolemus, en mann fra Aiotolia, krigsfange i Elis
  • Ergasilus, en snylter
  • Stalagamus, Hegios tjener

En slave og en tjenestegutt til Hegio

Handling[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnshistorien for skuespillet gis for en stor del i prologen. Det har vært krig mellom de to greske områdene Elis og Aiotolia. Krigsfanger på begge sider ble etter krigen solgt som slaver, noe som var vanlig i denne tiden.[2] Blant fangene i Elis var Filopolemus, sønn av den velhavende Hegio. Filopolemus ble solgt som slave til en doktor ved navn Menarchus. For å kunne kjøpe fri sin sønn begynner Hegio å kjøpe opp krigsfanger fra Elis i håp om å kunne få til en byttehandel. Filopolemus var Hegios andre sønn. Den første ble kidnappet av en slave og bortført da han var fire år.

Hegio kjøper opp de eliske krigsfangene Filokrates og Tyndares. Filokrates er sønn av en velstående mann fra Elis, og Tyndares er hans slave. I fangenskap avtaler disse to å bytte identitet, slik at Filokrates kaller seg slaven Tyndares og motsatt. Hegio spør dem ut om sønnen Filopolemus, og det viser seg at de eliske fangene kjenner til ham og hvor han er. Hegio og de to fangene avtaler en byttehandel, og den mannen Hegio tror er slaven Tyndares sendes til Elis for å avtale utveksling. Det er imidlertid Filokrates selv som drar.

En annen elisk fange hos Hegio, Aristofontes, kjenner Filokrates og avslører for Hegio at den som er igjen er Filokrates’ slave Tyndares. Hegio blir rasende over å ha blitt lurt, og han sender Tyndaros til tvangsarbeid i et steinbrudd i den tro at Filokrates aldri viser seg igjen.

Ergasilus, en såkalt parasitt eller snylter og som er en gjennomgangsfigur i stykket, dukker opp hos Hegio og forteller at han har sett Hegios sønn Filopolemus i havnen sammen med slaven Stalagamus som var den slaven som kidnappet Hegios sønn. Hegio steller til stort gjestebud. Elieren Filokrates kommer med Filopolemus og slaven og blir godt mottatt. Hegio sender bud på Tyndaros og det viser seg at Tyndaros – Filokrates’ slave – faktisk er Hegios kidnappede sønn. Parasitten Ergosilaus loves gratis mat hele livet for å ha kommet med de gode nyhetene.

Temaer[rediger | rediger kilde]

Stykket er et av få av Plautus’ stykker som ikke inneholder kjærlighet og erotikk, men tar opp mer seriøse temaer som krig, krigsfanger og slaveri. Det er ingen kvinneroller i stykket. Hovedpersonen Hegio beskrives mer nyansert og dypere enn de vanlige stereotypiske figurene i komedielitteraturen. Også forholdet herre/slave tegnes godt i figurene Filokrates og Tyndares, mens snylteren Ergasilus representerer den mer tradisjonelle komediestereotypen som det romerske publikum satte pris på.

Den tyske dramatikeren Gotthold Ephraim Lessing, som også skrev en tysk gjendiktning av komedien Trinummus (1750), beskrev Captivi som et av de beste skuespillene som er blitt fremført. Andre, som den engelske oversetter og litteraturkritiker Edward Fairchild Watling harselerte med stykkets dårlige oppbygning og plot.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder og utgivelser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]