Falskt minne
Falske minner kan defineres som «et minne som enten er helt eller delvis feilaktig, men som blir akseptert som ekte av mennesket som husker».[1] Falske minner må ikke forveksles med konfabulering, da konfabulering er et sykdomstegn og kan bestå av falske minner som er selvmotsigende, uten at individet har intensjon om å lyve.[2]
Man kan anta at falske minner er et resultat av at representasjoner i hukommelsen ikke er statiske, men endres over tid. Det innebærer at blant annet samtaler med andre kan endre minnet etter en hendelse har funnet sted (misinformation effect), i tillegg til at man kan endre deler av et minne for at det skal passe inn i et allerede eksisterende skjema.[3]
Forsøk[rediger | rediger kilde]
Flere forsøk har vist at man kan skape falske minner i kontrollerte eksperimenter. Et eksempel er et forsøk utført av Elizabeth Loftus og Pickrell,[hvem?] Lost in the Mall- forsøket, hvor de forsøkte å skape et falskt minne hos forsøkspersonen om at de hadde kommet bort fra familien sin på et kjøpesenter.[4]
I forsøket fikk forsøkspersoner som var over 18 år presentert fire historier fra da de var barn, hvorav tre var virkelige hendelser, og én var det falske minnet. Deretter skulle forsøkspersonene tilføye detaljer om hva de selv husket fra hendelsen. Et familiemedlem bidro med historiene og detaljer for å sannsynliggjøre den falske historien. Da forsøkslederne fikk tilbake forsøkspersonens tilføyelser til historiene fulgte de opp med to intervjuer med én til to ukers mellomrom. Under intervjuene spurte de om flere detaljer og hvor klart de husket hendelsen.
Under intervjuene viste det seg at 68 % av deltagerne husket noe fra de sanne minnene, mens 25 % husket noe fra de falske minnene. I tillegg oppga flertallet en lavere skår på hvor klart minnet var på de falske minnene sammenlignet med de ekte. Når de til slutt under debrifing ble konfrontert med at et av minnene var falskt, klarte 19 av 24 å identifisere det falske minnet.
Selv om de fleste forsøkspersonene lyktes i å identifisere hvilket minne som var falskt under debrifing betyr ikke det at man ikke lyktes i å skape falske minner. Selv etter at forsøkspersonene fikk vite at et minne var falskt, ga mange uttrykk for at de fremdeles hadde en opplevelse av at hendelsen faktisk hadde skjedd dem.
Implikasjoner for etterforskning[rediger | rediger kilde]
Falske minner er et fenomen som kan ha store konsekvenser for etterforskning av kriminalsaker, ettersom suggesjon under avhør av vitner kan føre til vitneforklaringer som ikke stemmer overens med virkeligheten. Et forsøk gjort av Loftus og Palmer[hvem?] illustrerer dette.
I forsøket fikk forsøkspersonene se lysbilder av en trafikkulykke som involverte flere biler, og de ble deretter ble de spurt om hastigheten på bilene som var involvert. De byttet mellom ulike varianter av verbet «å krasje» for å se om det hadde innvirkning på resultatet. For eksempel brukte de «smashed», «hit» og «bumped». Det viste seg at valg av verb spilte en rolle i forsøkspersonens estimat av farten; de som ble spurt om hastigheten når bilene «dultet» hverandre oppga lavere hastighet enn de som ble spurt om hastigheten når bilene «smalt» i hverandre.[5]
En annen problemstilling kan oppstå når noen i voksen alder får tilgang til minner om at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep i sin barndom (recovered memory). Her stilles det gjerne spørsmål ved hvorvidt det er terapeuten som gjennom suggesjon har fått pasienten til å tro det har skjedd, eller om traumatiske minner er for fremtredende til å kunne påvirkes av suggesjon.[6]
Forskning på området viser at man kan få forsøkspersoner til å tro at selv svært spesielle hendelser har skjedd tidligere i livet deres. Et eksempel er et forsøk av Hyman[hvem?] m.fl. hvor de klarte å få flere forsøkspersoner til å tro at de hadde vært i et bryllup og veltet en bolle med punsj over brudens foreldre.[7]
I tillegg har det vært flere saker der mennesker har vært til terapi og terapeuten har lurt pasienten til å tro at hun har blitt utsatt for overgrep. I en av sakene fra 1992 var det en kirkerådgiver som hjalp Beth Rutherford med å huske at faren hadde utsatt henne for gjentatte overgrep, og at hun hadde tatt abort to ganger som følge av overgrepene. Det viste seg senere at hun fremdeles var jomfru, og aldri hadde vært gravid.[8]
Man kan allikevel ikke si at det er umulig at man årevis etter å ha opplevd et overgrep eller en annen traumatisk hendelse får tilbake minnene om den senere i livet. Ettersom det ofte er snakk om overgrep er det spesielt vanskelig å undersøke siden det vil være uetisk å prøve å få noen til å tro at de har blitt utsatt for overgrep, slik man skaper falske minner om andre situasjoner. I tillegg gjelder aktuelle hendelser ofte saker der det blir ord mot ord, og man kan dermed ikke fastslå noe med sikkerhet.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Ward, J. (2010) The students guide to cognitive neuroscience. Psychology Press. pp 202
- ^ Ward, J. (2010) The students guide to cognitive neuroscience. Psychology Press. pp 203-204
- ^ Ceci, S.J., Loftus, E.F., Ornstein, P.A. (1998) Adult recollection of childhood abuse: cognitive and developmental perspectives. Psychology, Public Policy, and Law. 4(4) 1025-1051
- ^ Loftus, E.F., Pickrell, J.E. (1995).The formation of false memories. Psychiatric Annals, 25(12) 720-725
- ^ McLeod, S. A. (2010). Loftus and Palmer. Hentet fra http://www.simplypsychology.org/loftus-palmer.html (18/11-12)
- ^ Ceci, S.J., Loftus, E.F., Ornstein, P.A. (1998) Adult recollection of childhood abuse: cognitive and developmental perspectives. Psychology, Public Policy, and Law. 4(4) 1025-1051
- ^ Loftus, E.F., Pickrell, J.E. (1995).The formation of false memories. Psychiatric Annals, 25(12) 720-725
- ^ Loftus E.F. (1997) Creating false memories. Scientific American. 277(3) 70-75