Første slavekrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Første slavekrig
Konflikt: Slavekrigene
Italy and environs, 218 BC.gif
Dato135 - 132 f.Kr.
StedSicilia
ResultatRomersk seier
Stridende parter
Den romerske republikkSicilianske slaver
Kommandanter og ledere
Lucius Calpurnius Piso, konsul
Publius Rupilius, konsul
Eunus
Cleon
Slavekrigene
Første - Andre - Tredje

Den første slavekrigen (ca. 135 f.Kr.-132 f.Kr.) var en mislykket slavereisning mot romerneSicilia. Velstående romere og italienere hadde kjøpt opp mye av landet på øya, hvor de brukte slavearbeid i stor skala, bla. i kornproduksjon og dyrehold.[1] Opprøret ble ledet av Eunus, en syrisk slave som hevdet å være en profet, og hans hærfører Cleon fra Kilikia. Etter noen mindre slag som ble vunnet av slavene, ankom en større romersk hær Sicilia og slo ned opprøret.

Opprørets utspring[rediger | rediger kilde]

I følge Diodorus Siculus begynte krigen med en slaveoppstand i byen Enna, rettet mot en brutal slaveeier ved navn Damophilos. Slavene hans søkte råd hos en slave fra et annet hushold, syreren Eunus, som hevdet å inneha profetiske evner. Etter hans råd slapp de løs flere av sine medslaver, hvorpå 400 slaver angrep byens innbyggere.[1] Damophilos ble drept, og slavene valgte Eunus til konge. De trakk seg så ut til landsbygda, hvor de tiltrakk seg flere rømte slaver. En måneds tid senere ledet en kilikisk hesteopdretter ved navn Cleon en ny oppstand sør på øya. Med 5000 slaver inntok han byen Agrigentum.[1] I stedet for å bli rivaler, slo de to opprørslederne seg så sammen. Cleon anerkjente Eunus' overhøyhet som konge, og fungerte deretter som sistnevntes hærfører. Dermed stod romerne overfor en samlet opprørshær.[2]

Krigens forløp[rediger | rediger kilde]

Ettersom opprøret spredte seg, tok opprørerne kontroll over flere byer. Opprørets kjerneområde var antageligvis et område av det sørøstlige Sicilia som omfattet ca. halve øya.[2] Opprørerne opprettholdt et militært overtak over de lokale romerske myndighetene i flere år. Etterhvert begynte romerne å ta situasjonen mer seriøst, noe som ble reflektert i at man sendte flere konsuler til øya. En av disse, Lucius Calpurnius Piso, lyktes i 133 f.Kr. å snu krigslykken i romersk favør. Han inntok byen Morgantina, hvor romerne skal ha drept 8000 opprørere. Deretter beleiret han Enna, som sammen med byen Tauromenium var opprørets hovedsentrum. I 132 f.Kr avsluttet den neste konsulen, Publius Rupilius, krigen ved å innta begge byene. 20 000 slaver skal ha mistet livet som en følge av dette.[3] Cleon var på dette tidspunket blitt drept. Slavenes konge, Eunus, skal ha unnsluppet med omlag 1000 livvakter. For å unngå å bli tatt til fange av romerne skal disse så ha halshugd hverandre. Eunus selv overlevde. Opprørslederen skal ha blitt funnet i en hule sammen med fire andre. Han ble ikke henrettet, men skal ha dødd av sykdom mens han satt i fangenskap.[4] Deretter skal Rupilius ha slått ned de siste restene av opprøret. Det romerske senatet sendte så en kommisjon som skulle avklare den politiske situasjonen på Sicilia. Den utstrakte bruken av slavearbeid ble imidlertid ikke redusert, og mindre enn 30 år senere oppstod det et nytt slaveopprør på øya, i form av Den andre slavekrigen.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Joshel, Sandra S. (2010). Slavery in the Roman World. Cambridge: Cambridge University Press s. 135
  2. ^ a b Bradley,Keith R. (1989). Slavery and Rebellion in the Roman World. Bloomington and Indianapolis: Indiana University Press s. 60
  3. ^ Bradley,Keith R. (1989). Slavery and Rebellion in the Roman World. Bloomington and Indianapolis: Indiana University Press s. 61
  4. ^ Bradley,Keith R. (1989). Slavery and Rebellion in the Roman World. Bloomington and Indianapolis: Indiana University Press s. 62
  5. ^ Joshel, Sandra S. (2010). Slavery in the Roman World. Cambridge: Cambridge University Press s. 135