Syrias historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Umayyademoskeen i Dimašq ble ferdigbygd i 715 under Umajjadene.

Syrias historie omfatter en periode på flere tusen år. Landet var et tidlig senter for sivilisasjonsutviklingen, og inkluderer noen av verdens tidligste sivilisasjoner. Navnet Syria (arabisk: سورية Sūriyya) kommer fra assyrerne, som var en av mange sivilisasjoner som periodevis hersket over blant annet det området som i dag er Syria i oldtiden. Siden ble området erobret av romerne og araberne, noe som har bidratt til det moderne Syrias etniske og religiøse mangfoldighet, og i middelalderen ble landet utsatt for en rekke invasjoner. I fire århundrer hersket Det osmanske riket over Syria, men etter osmanernes nederlag i første verdenskrig ble Syria sammen med dagens Libanon omgjort til et mandat under Folkeforbundet, som ble styrt av franskmennene. I 1946 fikk landet sin uavhengighet fra Frankrike, og det ble påvirket av panarabismen og den arabiske sosialismen. Siden 1970 har Syria blitt styrt av Ba'athpartiet under al-‘Asad-familiens ledelse, men deres styre har nylig blitt utfordret av opprøret i Syria i 2011.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Kvinnefigur fra ca. 5000 f.Kr.

Syria var et senter for neolittisk kultur etter ca. 10.000 f.Kr, og var et av stedene jordbruk og husdyrhold oppstod og spredte seg fra til resten av verden. Byen Mureybet representerer den neolittiske perioden, mens byer som Hamoukar og Emar var viktige under den senere neolittiske tiden og bronsealderen.

Gamle sivilisasjoner[rediger | rediger kilde]

Området som i dag er Syria ble i oldtiden dominert eller hersket over av en rekke ulike folkegrupper og imperier, som inkluderte egypterne, hettittene, hebreerne, arameerne, fønikerne, assyrerne, perserne og hellenere. På 500-tallet før Kristus ble Syria erobret av det persiske Akamenide-dynastiet, som også innlemmet alle de omliggende områdene og hele Sørvest-Asia i sitt store rike. To århundrer senere erobret Kongedømmet Makedonia under Aleksander den store det persiske riket. Etter Aleksanders død ble Syria en del av det hellenistiske Selevkidriket, som kom til å vare i flere hundre år. Selevkidenes hovedstad var i Antiokia, som historisk sett lå i Syria men i dag ligger over grensen mot Tyrkia. Syria ble utsatt for hellenistisk kultur, som Antiokia ble et senter for.

Romersk og bysantinsk Syria[rediger | rediger kilde]

Det romerske teatret i Buṣra, som i dag står på UNESCOs verdensarvsliste. Seks verdensarvssteder finnes i Syria.

Etter den opprinnelige erobringen gikk Selevkideriket inn i en lang nedgangstid, som varte fram til den romerske erobringen av dets tidligere områder. I 64 f.Kr. erobret Pompeius Antiokia, og Syria ble gjort til en romersk provins (som vårt navn for landet stammer fra). Antiokia var med 500.000 innbyggere Romerrikets tredje største by etter Roma og Alexandria, og var et viktig handels- og industrisenter. Syria var en av Romerrikets rikeste og tettest befolkede provinser og var derfor en av rikets viktigste, særlig i det andre og tredje århundre etter Kristus. Den romerske keiseren Filip Araberen kom fra provinsen Syria, og det samme gjorde seks paver og flere helgener.

Da Romerriket ble endelig delt i det femte århundre ble Syria del av Østromerriket eller Bysants. Fra 616 til 628 hersket den persiske sasanideherskeren Khosrau II over Syria, før bysantinerne gjenerobret den.

Islamske riker[rediger | rediger kilde]

Citadellet i Aleppo er en av de eldste og største borgene i verden.

Islam ble grunnlagt av profeten Muhammad i Arabia på begynnelsen av det sjuende århundre. Ved Muḥammads død i 632 hadde muslimene, den nye religionens tilhengere, skaffet seg kontrollen over hele Arabia og forent de arabiske stammene. Muḥammads etterfølgere opprettet Rashidun-kalifatet, og de satte i gang et århundre med erobringer som fikk det muslimske riket til å strekke seg fra Den iberiske halvøy i vest til Sentral-Asia i øst. Syria ble erobret fra bysantinerne og deres arabiske allierte, de kristne ghassanidene, fra 634 til 638 av rashidunhæren ledet av Khalid ibn al-Walid. Særlig viktig i erobringen var den muslimske seieren i slaget ved Yarmouk. Dette la grunnlaget for at størstedelen av den syriske befolkningen ble muslimer.

De "rettledede" rashidun-kalifene ble etterfulgt av umayyadene, som opprettet det andre muslimske kalifatet. Den første umayyadkalifen, Muawiyah ibn Abi Sufyan, gjorde Dimašq til sin hovedstad, og som rikets sentrum gikk Syria inn i en økonomisk blomstringsperiode. De tidlige umayyadkalifene, som 'Abd al-Malik og al-Walid I, bygde storslåtte moskéer og palasser rundt om i Syria, og særlig i Ḥalab og Ḥimṣ. De kristne ble også tolerert, og de holdt flere stillinger i regjeringa.

På 700-tallet, under slutten av umayyadenes styre, gikk det nedover med kalifatet, særlig på grunn av et autoritært styre og korrupsjon. I 750 ble umayyadene styrtet av abbasidene, som opprettet det tredje kalifatet. Abbasidene flyttet sin hovedstad til Baġdād, ble den muslimske verdens sentrum, noe som gjorde Dimašq og Syria mindre viktig. Det var under abbasidene at arabisk ble det dominerende språket, en stilling det tok over fra arameisk og gresk.

I 887 ble Syria erobret av de Egypt-baserte tulunidene, som hadde løsrevet seg fra abbasidene. Tulunidene ble etterfulgt av de egyptiske ikhshididene og siden av de sjiaislamske ḥamdānidene, et dynasti grunnlagt av Sayf ad-Dawla fra Ḥalab.

I 1017 opprettet det persiske isma'ilittiske lærde Hamza ibn ‘Alī ibn Aḥmad druser-religionen i Egypt, og etter kort tid hadde troen spredt seg til Syria. Kalifatet slo ned på den nye troen, og i Syria ble tusener av drusiske religiøse ledere massakrert i Anṭākiya og Ḥalab. De fleste druseren som overlevde befant seg i Sør-Libanon og Syria. Under den følgende korsfarertiden gikk det bedre for druserne, og i dag er Syria senter for drusismen, men i underkant av en million troende i landet, omtrent halvparten av alle druserne.

Fremmede invasjoner[rediger | rediger kilde]

Krak des Chevaliers ble bygd av korsfarerne i det tolvte århundre.

Fra 960 til omtrent 1020 satte Det bysantinske riket i gang en rekke motangrep mot de muslimske rikene i Syria. Flere syriske byer ble inntatt, og under Johannes I Tzimiskes ble hele Syria midlertidig gjenerobret. I den andre halvdel av det ellevte århundre erobret de tyrkiske seldsjukkene et stort rike i Midtøsten, noe som ble slutten på det bysantinske Syria. Flertallet av befolkningen fortsatte riktignok å være kristne, noe som la grunnlaget for at korsfarerne kunne rekruttere tyrkiske soldater til sine hærer.

Korstogene var europeiske kristnes forsøk på å sikre de kristnes kontroll over Det hellige land fra det ellevte til det trettende århundre. De hadde sitt opphav i at den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos ba pave Urban II om assistanse mot seldsjukkene, noe som førte til konsilet i Clermont, hvor Urban II 27. november 1095 startet det første korstoget.

Korsfarerne hadde i begynnelsen militær framgang, og deler av den syriske kysten ble lenge styrt av korsfarerstaten Fyrstedømmet Antiokia. I deler av dagens Tyrkia og Nord-Syria ble Grevskapet Edessa opprettet, men dette kom bare til å vare i femti år før det ble gjenerobret av muslimene. De sjiamuslimske ekstremistiske assasinerne (arabisk حشاشين Ḥashshāshīn) var også aktive i dagens Syria, såvel som i Iran.

Imam ad-Din Zangi erobret Grevskapet Edessa opprettet i 1127 det tyrkisk-muslimske Zangid-dynastiet (i begynnelsen nominelt underlagt seldsjukkene), som kom til å styre over de indre delene av Syria og omliggende områder fra Ḥalab, noe som førte til at Syria ble et senter for den muslimske motstanden mot korsfarerne. En av Zangis etterfølgere, Nur ad-Din Zangi, var en bitter motstander av korsfarerne.

Ayyubidene, en sunnittisk kurdisk familie, hadde opprinnelig tjent som soldater under zangidene, men under Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb (også kjent som "Saladin," kurdisk سه‌لاحه‌دین ئه‌یوبی Selah'edînê Eyubî), som etter Nur ad-Dins død i 1174 erklærte seg sultan, gikk de imot zangidene og erobret store deler av deres områder. Ayyibid-dynastiet var basert i al-Qāhira, og de hadde under Ṣalāḥ ad-Dīn militær framgang mot korsfarerstatene, for eksempel i slaget ved Hattin, og erobret de fleste av deres områder. I dag finnes Ṣalāḥ ad-Dīns grav i byen han døde i, Dimašq. Etter Ṣalāḥ ad-Dīns død i 1193 ble riket hans delt, og al-Adil I ble etter hvert 'amīren av Dimašq, mens det i al-Qāhira, Ḥalab, Ḥamā, Ḥimṣ og Arabia fantes andre ayyubidherskere. Etter det tredje korstog i 1187-92 fikk europeiske korsfarere igjen kontrollen over det meste av Middelhavskysten. Senere korstog hadde mindre militær suksess, og i 1291 mistet europeerne Acre, deres siste holdepunkt i Midtøsten.

I 1206 hadde Chinggis Khagan samlet de monglske stammene, og hans erobringer i alle retninger skapte Mongolriket. I løpet av kort tid hadde mongolene erobret Nord-Kina, Sentral-Asia og Persia, og de presset vestover mot Midtøsten og Europa. I 1258 falt Baġdād, og i 1260 nådde Hülegüs hær på 100.000 mann Ḥalab og inntok byen, mens den kristne naimanske mongoloffiseren Kitbuqa Noyan inntok Dimašq. Mongolene ødela de ayyubiske rikene, med unntak av Ḥamā, hvor 'amīren gikk herske under fremmed styre fram til 1341, og gjorde ellers stor skade på byer og irrigasjonanlegg. Men i 1259 hadde Möngke Khan dødd under et felttog mot Song-dynastiet, og Hülegü måtte derfor vende tilbake til Karakorum for å delta i valget av en ny khagan, siden Hülegü var et av Chinggis' barnebarn. Kitbuqa overtok kommandoen over de 10.000 soldatene Hülegü lot bli igjen, og han satte i gang angrep gjennom Palestina mot Egypt. Kitbuqa kom så langt som til Ġazzah, men 3. september 1260 ble han beseiret av mamelukkene i slaget ved Ayn Jalut. Etter dette måtte han trekke seg tilbake, og selv om mongolene flere ganger senere på 1200-tallet forsøkte å angripe Syria, klarte de ikke holde området i mer enn et par måneder. Grensen mot det mongolske Ilkhanatet ble elva Tigris.

Etter mongolene ble Syria delt mellom ayyubidriker, de tyrkiske artukidene og Mamelukk-sultanatet, som under Baybars skaffet seg kontrollen over Ḥimṣ og Karak.

I 1400 erobret den tyrkisk-mongolske herskeren Timur Lenk Ḥalab og Dimašq fra mamelukkene som en del av hans mange og blodige erobringer. Timurid-dynastiet klarte derimot ikke å skaffe seg varig kontroll over det som idag er i Syria, med unntak av et område i nordøst.

Det osmanske Syria[rediger | rediger kilde]

Syrere på slutten av 1800-tallet.

På 1400-tallet hadde europeerne funnet sjøveien til India og Øst-Asia, slik at landveien, som gikk gjennom Syria, ble mindre viktig. I 1516-17 angrep og erobret det tyrkiske osmanske riket Mamelukk-sultanatet, og dermed ble også Syria til en del av det osmanske riket. I de fire århundrene under osmanerne var Syria i stor grad isolert fra og ignorert av andre deler av verden, og det var ikke før i 1960-åra at landet igjen fikk en like stor befolkning som det hadde hatt i antikken. Forsøk på å gjenoppbygge Syria etter mongolenes ødeleggelser var mislykkede, og området forble fattig.

Fra 1860-tallet begynte den arabiske nasjonalismen sakte å utvikle seg i intellektuelle miljøer i Egypt og Syria. De tidlige forfatterne konsentrerte seg mest om hvordan arabisk og tyrkisk avvik fra den rette utførelsen av islam hadde forårsaket den islamske verdens tilbakegang til fordel for Vest-Europa, og det osmanske riket møtte kritikk fra disse intellektuelle. Forestillingen om et "fedreland" begynte å utvikle seg, men det var ikke nødvendigvis et "arabisk fedreland" det var snakk om. Arabisme fikk stadig større betydning, men bevegelsen møtte motstand fra kristne libanesere, som ikke ønsket å være del av et osmansk "Stor-Syria," men heller ville bli uavhengige.

Den moderne arabiske nasjonalismen utviklet seg på begynnelsen av 1900-tallet, og den kom til å stå sterkest i Syria, men man ville først ikke ha en egen arabisk stat, men heller større selvstyre under osmanerne, og bevegelsen ble ingen massebevegelse. Under første verdenskrig var Storbritannia i krig med det osmanske riket, og de fremmet den arabiske nasjonalismen for å skaffe seg nye allierte mot tyrkerne, og som takk for hjelpen mot tyrkerne lovet de å hjelpe araberne med å opprette en uavhengig arabisk stat. I 1916 startet Šarīf Ḥusayn bin ‘Alī av Makkah araberoppstanden. Opprøret startet i Hijaz, men spredte seg til Palestina og Syria, og med alliert hjelp lyktes det dem å beseire osmanerne.

I 1920 ble Det arabiske kongedømmet Syria, som har blitt regnet som den første moderne arabiske staten. opprettet i det tidligere osmanske Syria. Šarīf Ḥusayns sønn, Fayṣal ibn Ḥusayn (senere konge av 'Irak), som var en av heltene fra araberoppstanden, ble gjort til konge, mens Hashim al-Atassi ble statsminister, men det uavhengige kongedømmet kom til å bli kortvarig.

Det franske mandatet[rediger | rediger kilde]

Den franske general Henri Gouraud inspiserer sine soldater under slaget om Khan Maysalun i 1920.

Det viste seg at britene og franskmennene hadde sine egne interesser i Midtøsten, og under krigen hadde inngått den hemmelige Sykes-Picot-avtalen, hvor det tidligere osmanske Midtøsten ble inndelt i britiske og franske interesseområder.

I 1920 invaderte franskmennene Syria, og slik begynte den fransk-syriske krig. Kong Fayṣal innså at motstand mot de bedre utstyre franskmennene var fånyttes, og han flyktet derfor til det britiskstyrte Transjordan, mens hans forsvarsminister Yusuf al-‘Aẓmah nektet å la franskmennene okkupere landet uten å møte væpnet motstand, og 23. juni 1920 ble han drept og beseiret sammen med sin underlegne hær av franskmennene i slaget om Khan Maysalun.

Franskmennene opprettet så Syria-Libanon-mandatet, som var et mandat under Folkeforbundet, hvor Frankrike skulle styre området til det var klart for uavhengighet. Mandatet besto av dagens Libanon, Syria og Hatay (som ble uavhengig i 1938 og siden en del av Tyrkia), og det var inndelt i seks stater. Franskmennene forsøkte å modernisere området ved å minske de tradisjonelle elitenes stilling og minske islams innflytelse, for slik å øke sin egen kontroll. Dette førte til det store syriske opprøret fra 1925 til 1927, startet av druseren Sulṭan al-Aṭraš. Opprøret ble den første massebevegelsen mot fremmet styre i regionen, men med forsterkninger fra Senegal og Marokko og med bedre våpen lyktes det franskmennene å slå ned opprøret.

I september 1936 forhandlet franskmennene og syriske nasjonalister fram en uavhengighetsavtale, og Hashim al-Atassi var den første presidenten som ble valgt under den nye grunnlova. Likevel førte ikke avtalen til syrisk uavhengighet, for den franske nasjonalforsamlingen nektet å undertegne den.

Etter slaget om Frankrike i 1940 ble landet okkupert av det nasjonalsosialistiske Tyskland. Syria-Libanon kom som de fleste andre franske kolonier under Vichy-Frankrikes kontroll. I juni 1941 invaderte australske, britiske og frie franske styrker Syria og Libanon, og etter litt mer enn én måned hadde de i felttoget i Syria og Libanon beseiret de Vichy-lojale styrkene og skaffet seg kontrollen over mandatet. Samme år erklærte de frie franske styrkene Syria begrenset "uavhengig," men det var ikke før den syriske nasjonalforsamlinga 30. november 1943 fjernet grunnlovens paragraf 116, som ga Frankrike veto over alle beslutninger, at Syria fikk en virkelig uavhengighet. Dette sammenfalt med en lignende beslutning i Libanon 8. november, og Frankrike kunne ikke intervenere militært på grunn av britisk okkupasjon. 1. januar 1944 frasa de frie franske styrkene seg sine gjenværende rettigheter i Syria. De siste franske styrkene forlot Syria i april 1946 etter britisk press, og makten ble overtatt av en republikansk regjering.

Den tidlige uavhengigheten[rediger | rediger kilde]

Hāšim Ḫālid al-Atāssī, tidligere syrisk president og statsminister.

I 1945 ble Syria medlem av De forente nasjoner og Den arabiske liga, men til tross for rask økonomisk utvikling i de første tiårene som uavhengig stat var det nye Syria et politisk ustabilt land. Etter det militære nederlaget mot Israel i 1949 gjennomførte Ḥusni az-Za‘im det som har blitt beskrevet som den arabiske verdens første militærkupp. Etter dette fulgte flere nye statskupp og perioder med militært styre. Parlamentet mistet sin betydning og ble dominert av landeiere og sunnittiske urbane eliter. Lite ble gjort for å forbedre situasjonen til majoritetsbefolkningen av bønder. Etter suezkrisen i 1956 ble det erklært unntakstilstand i Syria.

Under den kalde krigen allierte Syria seg med SSSR, og ble også påvirket av nasserismen fra Egypt. Fra 1958 til 1961 ble Syria forsøkt forent med Egypt i Den forente arabiske republikk, men dette prosjektet ble ingen suksess. Et senere forsøk på union med Egypt (1972–80) og Libya (1972–77) ble også mislykket.

Syria motsatte seg opprettelsen av Staten Israel i Palestinamandatet, og har anerkjent Staten Palestina og ikke Israel (i motsetning til Israels to andre større arabiske naboland, Egypt og Jordan, har Syria ingen fredsavtale med Israel). Sammen med andre arabiske land og grupperinger har Syria utkjempet fire større kriger med Israel: den arabisk-israelske krigen i 1948, seksdagerskrigen, jom kippur-krigen og Libanon-krigen i 1982 (en del av den libanesiske borgerkrig). I tillegg kommer utmattelseskrigen og flere andre trefninger. Disse krigene har i hovedsak vært militære tap, og den arabisk-israelske konflikten er langt fra løst. Som et resultat av an-nakba, "Katastrofen" i 1948, bor det i dag ca. 500.000 palestinske flyktninger i Syria, som Israel har nektet rettet til å vende tilbake. Mellom 10.000 og 25.000 syriske jøder flyktet også fra Syria til Israel. Siden seksdagerskrigen i 1967 har Israel også okkupert Golanhøydene, som av det internasjonale samfunnet blir regnet som en del av Syria.

Syria under Baʿaṯ-partiet[rediger | rediger kilde]

8. mars 1963 gjennomførte Ba'athpartiet støttet av hæren, marinen og flyvåpenet et statskupp mot regjeringa til Naẓim al-Qudsi. Luay al-Atassi ble gjort til statsminister, og den nye regjeringa ble dominert av baʿaṯister. Det oppsto etter hvert en konflikt mellom ekstremistiske militære baʿaṯister og mer moderate sivile partimedlemmer, noe som gjenspeilte av tilbaketrekningen av styrkene man hadde sendt for å støtte PLO under sorte september i Jordan i 1970.

Etter en militær "korrigerende" revolusjon 13. november 1970 kom baʿaṯisten Ḥāfiẓ al-ʾAsad til makta. Al-ʾAsad og hans støttespillere var alawitter, en sjiamuslimsk minoritet i Syria, og de ble utfordret av medlemmer av det muslimske brorskap, som fra 1976 til 1982 utkjempet det islamske opprøret i Syria. Så mange som 40.000 til 80.000 kan ha blitt drept i opprøret, som ble slått ned etter den blodige massakren i Ḥamā i februar 1982, hvor mellom 10.000 og 40.000 ble drept.

I Syrias naboland Libanon brøt det i 1975 ut en langvarig borgerkrig, hvor Syria kom til å spille en viktig rolle. Syria intervenerte først i 1976 til fordel for de maronittiske kristne, hvis libanesiske front holdt på å bli beseiret. I 1978, samme år som Israel først ble involvert i krigen, byttet Syria side til fordel for Den libanesiske nasjonalbevegelsen. Syria okkuperte store deler av Libanon fra 1976 til 2005, femten år etter at borgerkrigen ble avsluttet med Taif-avtalen i 1990, mens Israel okkuperte den sørlige delen av landet. De syriske styrkene og Syrias informasjonstjeneste ble beskyldt for forbrytelser og politisk drap (på blant annet Rafiq Hariri) i Libanon.

Syria har under al-ʾAsad hatt et motsetningsforhold til Irak da landet ble styrt av Ba'athpartiet ledet av Ṣaddām Ḥusayn. I 1980 inngikk Syria en vennskapsavtale med SSSR, mens landet siden inngikk på Kuwait og Amerikas forente staters side i Golfkrigen mot Irak i 1991. Senere motsatte Syria seg Amerikas forente staters invasjon av Irak i 2003.

I 2000 døde Ḥāfiẓ al-ʾAsad. Hans eldste sønn og tiltenkte etterfølger Basil al-ʾAsad hadde dødd i en bilulykke i 1994, og før han døde hadde Ḥāfiẓ al-ʾAsad gikk sin andre sønn Baššār al-ʾAsad intensiv militær og politisk trening, slik at han var i stand til å etterfølge faren som landets president. Først støttet Baššār al-ʾAsad politiske reformer i perioden som har blitt kjent som Damaskusvåren, men han møtte fort motstand fra sine støttespillere, og den politiske undertrykkelsen av opposisjonelle ble gjenopptatt.

I desember 2010 startet et opprør mot diktatoren Zayn al-‘Ābidīn bin ‘Alī i Tunisia. Dette ble starten på en revolusjonsbølge i Den arabiske verden som ble kjent som Den arabiske vår. I januar 2011 nådde denne Syria, og i mai utviklet demonstrasjonene seg til opprøret i Syria i 2011. Baššār al-ʾAsad slo hardt ned på opprøret, som per januar 2012 fremdeles pågår, med utbredt bruk av vold mot demonstrantene. Så langt har minst 5000 blitt drept, både demonstranter og syriske sikkerhetsstyrker. Under opprøret opprettet opposisjonen en fri syrisk armé, og det syriske nasjonalråd ble gitt nytt liv som opposisjonens regjering.