Erkeengel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Erkeengelen»)
Et ortodoks ikon av de syv erkeenglene. Fra venstre til høyre: Jegudiel, Gabriel, Selafiel, Mikael, Uriel, Rafael, Barakiel. Under Kristus i Mandorla: Kjeruber og Serafer.

Det bibelske uttrykket erkeengel betyr «den øverste engel», eller «overengelen». Uttrykket forekommer kun i Det nye testamente i Bibelen, og selv der bare to ganger, i begge tilfeller i bestemt form entall: «erkeengelen». Det er bare én engel som blir direkte omtalt som erkeengel i Bibelens kanon – nemlig erkeengelen Mikael.[1] Erkeenglene har en sterk posisjon i den katolske kirkes hagiografi og liturgi.[2]

Nevnt i Bibelen[rediger | rediger kilde]

Erkeenglene Mikael og Gabriel fra Katarina-klosteret i Sinaiørkenen

Uttrykket erkeengel forekommer følgende steder i Bibelens kanon:

  • 1. Tess. 4,16 – «For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først.»[3]
  • Judas 1,9 – «Erkeengelen Mikael våget ikke å spotte og dømme djevelen den gang han lå i strid med ham om kroppen til Moses. Han sa bare: Må Herren straffe deg!»[1]

Teologiske synspunkter[rediger | rediger kilde]

Englehierarkiet er fremstilt i kuppelen i Baptisteriet til Domkirken i Firenze. Pseudo-Dionysius Areopagitten utviklet en lære om englene der han plasserer dem i det Himmelske hierarki etter deres funksjon og i hvilken avstand de er fra det guddommelige.
Første orden
Serafene Kjerubene Tronene
Andre orden
Maktene Kreftene Herredømme
Tredje orden
Fyrstedømme Erkeengler Engler

De fleste kristne retninger har imidlertid tradisjoner for at flere av englene som omtales i bibelen og andre religiøse skrifter også er erkeengler. Forskjellige syn har gjort seg gjeldende. The Anchor Bible Dictionary sier: «Muligens fins det en enkelt overordnet engel og/eller en liten gruppe av erkeengler (sedvanligvis fire eller syv).» Verket The Imperial Bible–Dictionary sier at Mikael er erkeengelen og at det har vært forskjellige oppfatninger om ham: «Enten er han Herren Jesus Kristus, Guds sønn, eller også er han en av de såkalte syv erkeengler.»

Enkelte trosretninger som mener at De deuterokanoniske bøker hører til Bibelens kanon, viser til den deuterokanoniske boken Tobit som nevner «de sju engler som trer fram for Herren i hans herlighet og tjener ham»[4] og mener at disse «sju engler» sikter til erkeengler.

Tre engler regnes som erkeengler i mange tradisjoner: Mikael, Gabriel og Rafael. Det er disse tre som omtales ved navn i Bibelens kanon i tillegg til De deuterokanoniske bøker.

Den pseudepigrafiske Enoks bok kaller de fire siste erkeenglene Uriel, Raguel, Sariel og Jerahmeel, mens fra andre apokryfiske kilder har vi variantene Jophiel, Izidkiel, Hanael og Kefrael.

I jødedommen snakkes det noen ganger om at det er syv erkeengler: Mikael, Gabriel[5], Rafael[6], Uriel, Sariel, Raguel og Remiel. De tre førstnevnte blir gjerne sett på som de høyere erkeengler.

Noen kristne samfunn (deriblant Den norske statskirke) mener også at det er flere erkeengler. I den katolske kirkes tradisjon er det fire erkeengler: Mikael, Gabriel, Rafael og Uriel. Den ortodokse kirke snakker man tradisjonelt om syv erkeengler, og de omfatter i tillegg til disse, Selafiel, Jegudiel og Barakiel.

I islam snakker man om fire erkeengler, Mikael, Gabriel (arab. Jibril), Izrail (Azrael) og Izrafil. Sistnevnte ses vanligvis på som identisk med Rafael i den kristne tradisjon. Gabriel gav profeten Koranen, Mikael beskyttet israelittene, Izrail er dødens engel og Izrafil skal blåse i hornet på den ytterste dag.

Innen protestantismen er det mange som mener at det bare er én erkeengel, Mikael. Noen av disse har også holdt frem at erkeengelen Mikael er den samme som Jesus Kristus og at derfor Jesus er den som er erkeengel. Andre går til dels kraftig imot det syn at Jesus og Mikael skulle være den samme, siden de mener at det vil være feil å betrakte Jesus som en engel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hellemo, Geir; Guds billedbok, virkelighetsforståelse i religiøse tekster og bilder, Oslo 1999 ISBN 82-530-2034-1
  • Nes, Solrunn; Mysteriets formspråk, Bergen 2000 ISBN 82-419-0266-2 s. 93

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]