Erie Lackawanna Railroad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rutetabell fra 1961 med selskapets logo

Erie Lackawanna Railroad (forkortet EL) var et jernbaneselskap i USA med hovedkvarter i Cleveland, Ohio. EL var et resultat av sammenslåingen av Erie Railroad og Delaware, Lackawanna & Western Railroad i 1960. Til å begynne med het selskapet Erie-Lackawanna Railroad, men i 1963 ble bindestreken fjernet fra navnet. På 1970-tallet slet EL - i likhet med andre jernbaneselskaper - med inntjeningen. I 1976 ble det føderale foretaket Consolidatet Rail Corporation (Conrail) opprettet for å hindre at jernbanenettet i det nordøstre hjørnet av USA kollapset helt på grunn av konkurser. Etter at fusjonsplanene med Chessie System strandet, besluttet EL i 1976 å bli absorbert av Conrail.

Historie[rediger | rediger kilde]

SD45 diesellokomotiv i ELs fargeskjema. Utstilt ved St.Louis Museum of Transportation

På slutten av 1950-tallet slet både Erie Railroad og Delaware, Lackawanna & Western med inntjening. I 1957 startet de to selskapene samarbeid ved å slå sammen verkstedtjenester og passasjerterminaler. Samarbeidet førte til at samtaler om en mulig fusjon ble innledet, og 17. oktober 1960 ble sammenslåingen gjennomført [1]. Det nye selskapet fikk navnet Erie-Lackawanna Railroad, og det var DL&W fargeskjema som med mindre modifikasjoner ble videreført. I 1963 ble bindestreken fjernet fra selskapsnavnet. EL fortsatte å gå med underskudd slik forløperne hadde gjort - med unntak av årene 1965 og 1966. Det sammenslåtte selskapet hadde et linjenett på i overkant av 4 800 kilometer. Erie Railroad hadde hovedkvarter i Cleveland, og siden DL&W var det minste av de to, ble hovedkvarteret i det nye selskapet lagt til Cleveland.

Konsolideringer i jernbanebransjen[rediger | rediger kilde]

I 1961 kunngjorde New York Central Railroad (NYC) og Pennsylvania Railroad (PRR) at de hadde til hensikt å fusjonere (de slo seg sammen i 1968 og dannet Penn Central). I 1962 skaffet C&O seg kontroll over B&O. I 1964 ble Norfolk & Western Railway (N&W) slått sammen med Wabash Railroad, Nickel Plate Road, samt et par mindre jernbaneselskaper. Disse sammenslåingene og sammenslåingsplanene gjorde at ELs ledelse begynte å føle seg «omringet». De anmodet N&W om å få bli med i deres sammenslåtte selskap. I 1965 kunngjorde N&W og C&O at de aktet å fusjonere, og Erie Lackawanna var inkludert i disse planene sammen med fire andre mindre jernbaneselskaper på østkysten [2]. I mars 1968 ble Erie Lackawanna Railway og holdingselskapet Dereco stiftet av N&W. Dereco overtok aksjene i Erie Lackawanna Railway som i sin tur ble slått sammen med Erie Lackawanna Railroad. Kort sagt ble Erie Lackawanna Railroad oppkjøpt av Norfolk & Western via et stråselskap, og selskapet endret navn til Erie Lackawanna Railway. Sammenslåingen med N&W ble det imidlertid aldri noe av.

Orkanskader og konkurs[rediger | rediger kilde]

Ekspresstoget Phoebe Snow i 1966.

22. juni 1972 ble USAs østkyst rammet av orkanen Agnes. Skadene som ble påført Erie Lackawanna ble anslått til 9,2 millioner US Dollar, og EL slo seg konkurs senere den samme sommeren. N&W solgte sin aksjepost i EL etter konkursen, og EL var igjen et uavhengig selskap - om enn under administrasjon av en bobestyrer. EL forhandlet med Chessie System om sammenslåing, men den måtte oppgis da fagforeningene nektet å gå med på planene. Ledelsen i selskapet så ingen annen utvei enn å be om å bli innlemmet i det føderale jernbaneselskapet Conrail som var i ferd med å etableres, og 1. april 1976 opphørte Erie Lackawanna Railway som selvstendig selskap.

Passasjertog[rediger | rediger kilde]

Linjekart fra 1961

Erie Lackawanna Railroad videreførte navnene på flere av passasjertogene drevet av forløperne Erie Railroad og DL&W. Også navnet på den fiktive kvinnen Phoebe Snow (brukt av DL&W) ble videreført på ekspresstoget mellom New York (Hoboken) og Chicago. Byer som ble betjent av selskapets ekspresstog var blant andre New York, Scranton, Buffalo, Cleveland og Chicago. EL markedsførte seg som The Friendly Service Route. Noen av ELs navngitte passasjertog:

  • Phoebe Snow: New York - Chicago / Chicago - New York
  • Atlantic Express: Chicago - New York
  • Pacific Express: New York - Chicago
  • New York Mail: Buffalo - New York
  • The Owl: New York - Buffalo

Utover 1960-tallet falt passasjertallet på langdistanse passasjertog, og tilbudet ble gradvis redusert helt til 1970 da det siste Hoboken - Chicago-toget gikk.

I tillegg til sine langdistanse ekspresstog, videreførte Erie Lackawanne forløpernes omfattende rutetilbud med lokaltog og pendlertog i og rundt Jersey City (og dermed New York). Siden 1930-tallet var siste strekningen på den tidligere DL&W-linjen inn til Hoboken elektrifisert, og elektriske motorvognsett ble brukt i pendlertogene. Selskapet hadde også et pendlertog mellom Cleveland og Jamestown som var i drift også etter at Conrail tok over EL i 1976.

Erie Lackawanna Railroad i dag[rediger | rediger kilde]

ELs jernbane- og fergeterminal i Hoboken (sett fra sjøsiden).

Etter innlemmelsen i Conrail i 1976 ble ELs hovedlinjer i Ohio nedlagt og fjernet til fordel for New York Centrals og Pennsylvania Railroads hovedlinjer. Også mange av selskapets hovedlinjer i andre delstater ble nedlagt og fjernet. Noe av årsaken til dette var at EL ikke var med i de opprinnelige planene til Conrail, siden EL i utgangspunktet ønsket å bli innlemmet i Chessie System. ELs passasjerterminal i Hoboken ble i 1973 oppført i National Register of Historic Places [3] (tilsvarer noenlunde verneverdig i Norge), og er pr. 2016 en stasjon i både NJ Transits [4] og PATHs [5] linjenett.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]