Conrail

Conrail - egentlig Consolidated Rail Corporation er et amerikansk jernbaneselskap med linjenett på USAs nordøstkyst. Selskapet ble opprettet av USAs myndigheter i 1976 for å hindre at jernbanenettet i USAs nordøstre hjørne kollapset etter at en rekke av de store jernbaneselskapene gikk konkurs tidlig på 1970-tallet. 6 jernbaneselskaper ble absorbert, og i 1981 greide Conrail seg for første gang uten føderale overføringer. I 1987 privatiserte den føderale regjeringen Conrail gjennom et åpent og allment salg av aksjene. I 1997 ble CSX Transportation og Norfolk Southern Railway enige om å kjøpe opp Conrail og dele det mellom seg. Oppkjøpet ble godkjent og gjennomført i 1998. Siden 1999 er Conrail en switching and terminal railroad - et selskap med ansvar for skifte-tjenester og drifting av godsterminaler. Selskapet er (per 2023) eid i fellesskap av CSX Transportation og Norfolk Southern.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

På tross av masse-konsolideringer av jernbaneselskaper på USAs nordøstkyst og midtvest på 1960-tallet, greide ikke selskapene å generere overskudd. Kull - som tidligere var en hovedinntektskilde - ble i stadig større grad erstattet av olje, og den tidligere lukrative kulltrafikken ble redusert til en brøkdel. I tillegg var jernbanene gjennom føderale reguleringer pålagt å drive ulønnsomme pendlertog og lokaltog-ruter, mens nye motorveier la til rette for økt veitransport. Penn Central gikk dundrende konkurs i 1970 - bare to år etter at selskapet ble opprettet ved sammenslåing av New York Central Railroad og Pennsylvania Railroad. Konkursen var en av de største i USA til da, og den sendte sjokkbølger gjennom jernbaneindustrien. Penn Central var en viktig transitt-linje til havneterminaler for andre jernbaneselskaper, og flere av de som allerede var på konkursens rand, gikk overende. I 1972 ble østkysten rammet av orkanen Agnes som påførte jernbanelinjene store skader, og kort tid etter slo Erie Lackawanna Railroad seg konkurs også. Nesten hele det viktige jernbannettet på nordøstkysten var i ferd med å kollapse, og USAs føderale myndigheter innså at noe måtte gjøres.

1974: Kongressen griper inn[rediger | rediger kilde]

Grafisk fremstilt fusjonshistorikk for Conrail, CSX og NS

I 1974 vedtok kongressen Regional Rail Reorganization Act (kalt «3R Act») som sørget for økonomisk hjelp til de konkursrammede jernbanene. Samtidig ble United States Railway Association (USRA) etablert av føderale myndigheter for å stå for opprettelsen av Consolidatet Rail Corporation. Bransjeorganisasjonen Association of American Railroads (AAR) var med å utforme planene som ble godkjent sommeren 1975. Den 5. februar 1976 vedtok kongressen Railroad Revitalization and Regulatory Reform Act (kalt «4R Act») som innebar opprettelsen av Conrail og overførsel av eiendommene til jernbaneselskapene planen omfattet. 10. februar 1976 ble Conrail formelt opprettet, og 1. april samme år overtok det driften av seks jernbaneselskaper:

Selskapets hovedkvarter ble lagt til Philadelphia, og mandatet var å gjenoppbygge jernbanesystemet i nordøst-USA og midtvesten og ellers drive som et kommersielt selskap. Første styreformann var Edward G. Jordan mens Richard C. Spence var president. Ved opprettelsen disponerte Conrail et omtrent 28 500 kilometers linjenett i 16 delstater samt Canada, hadde omkring 100 000 ansatte, og drev med både gods- og passasjertrafikk. De føderale myndighetene satt med 85% av aksjene, mens de ansatte hadde de resterende 15%.

Opprettelsen av Conrail innebar at USRA overtok for ICC når det gjaldt å gi jernbaneselskapene tillatelse til å legge ned ulønnsomme jernbanelinjer. Amtrak ble opprettet i 1971, og hadde tatt over driften av ulønnsomme langdistanse passasjertog. I 1980 ble jernbanebransjen for en stor del de-regulert, og året etter gikk Conrail med overskudd for første gang. Etter dette trengte ikke selskapet flere pengeoverføringer fra myndighetene. I 1981 fikk selskapet tillatelse til å kvitte seg med ansvaret for ulønnsomme lokaltog og pendlertog, noe som ytterligere forbedret økonomien. I 1982 var linjenettet redusert til litt over 24 000 kilometer, og arbeidsstokken var omkring 60 000. I 1983 var Conrail USAs fjerde største godstransportør, og ytterlige reduksjoner i antall ansatte brakte tallet ned i 42 000 før året var omme.

I 1984 meldte flere jernbaneselskaper sin interesse for å kjøpe opp Conrail. Myndighetene hadde til da brukt omtrent 7 milliarder dollar på å få Conrail (jernbanesystemet) på bena igjen, og de ville forsikre seg om at en eventuell kjøper hadde sunn økonomi og var veldrevet. Noe annet ville være svært skadelig for det nordøstre USAs økonomi, og ville også være upopulært blant skattebetalerne. I 1984 åpnet myndighetene for salg, og lot interesserte selskaper legge fram tilbud. De ansatte i Conrail bød 500 millioner dollar, men prisen myndighetene hadde sett for var mellom 1 og 1,5 milliarder dollar. 14 tilbud kom inn, og etter noen måneder var listen over kandidater redusert til 3. Norfolk Southern var favoritten, siden det ble ansett for å være et solid og veldrevet selskap. Problemet var at et slikt oppkjøp ville utgjøre en fare for at Norfolk Southern ville komme nærmest i en monopol-situasjon. I 1985 la ledelsen i Conrail fram forslag om å privatisere selskapet ved et åpent, allment aksjesalg. I 1986 trakk Norfolk Southern tilbudet sitt på grunn av skattemessige endringer som gjorde kjøpet mindre interessant. På høsten 1986 ble privatiseringsforslaget med åpent salg av aksjer vedtatt.

1987: Conrail privatiseres[rediger | rediger kilde]

I mars 1987 ble privatiseringen av Conrail iverksatt, og de føderale myndighetene solgte sin aksjepost på 85%. Det var det største allmenne åpne aksjesalget i USA til da, og det ga 1,9 milliarder dollar i inntekter til den føderale statskassen. Conrail var nå et privat kommersielt foretak, men frem til 1989 var det lagt restriksjoner på hvor stor aksjepost andre jernbaneselskaper kunne ha, for å forhindre oppkjøp og sammenslåinger uten ICCs tillatelse. Conrail innførte selv tiltak for å vanskeliggjøre eventuelle fiendlige oppkjøpsforsøk. Overskuddet for 1988 var omtrent 3,5 millioner dollar. I 1990 vedtok Conrails styre å kjøpe tilbake aksjer for 1,3 milliarder dollar fra det åpne markedet. Den reduserte kontantbeholdningen kjøpet resulterte i, gjorde selskapet et litt mindre fristende mål for fiendtlige oppkjøpsforsøk. På slutten av 1990 disponerte Conrail omkring 21 000 kilometer spor, 2 400 lokomotiver og 69 000 godsvogner. Selskapets viktigste havner inkluderte Philadelphia, New York, Baltimore, Boston og Cleveland. I 1996 bød CSX 8,3 milliarder dollar i et fiendtlig oppkjøpsforsøk. Norfolk Southern overbød CSX for å hindre at rivalen kom i en posisjon hvor de kunne utkonkurrere Norfolk Southern. Kampen om å kjøpe opp Conrail pågikk i flere måneder uten at noen løsning ble oppnådd.

1999: Oppkjøpt av NS og CSX[rediger | rediger kilde]

I april 1997 ble Norfolk Southern og CSX Transportation enige om å kjøpe opp Conrail i fellesskap for 10,3 milliarder dollar. Planen var å dele Conrail seg imellom der NS skulle overta 58% mens CSX fikk 42% av selskapet. Planen ble godkjent av Surface Transportation Board 23. juli 1998. Forberedelsene til overtakelsen tok lengre tid enn antatt, siden ledelsen i selskapene ikke ville gjenta feilene som førte til komplett kaos da Union Pacific og Southern Pacific slo seg sammen i 1996. I 1999 var forberedelse unnagjort, og 1. juni 1999 ble Conrail formelt overtatt av NS og CSX.^[1]

NS og CSX delte selskapet mellom seg, men videreførte Conrail som en switching and terminal railroad - det vil si et selskap som sørger for skifting og organisering av godsterminaler. Conrail er pr. 2016 eid i fellesskap av NS og CSX, og utfører terminal-tjenester for eierne i tre områder: nordlige New Jersey (og Staten Island fra 2007), sørlige New Jersey og Detroit. Selskapets hovedkvarter ligger pr. 2023 fortsatt i Philadelphia.^[2]