Episke love i folkedigtningen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Episke love i folkedigtningen er en avhandling fra 1908 av den danske folkloristen Axel Olrik, trykt i Danske studier samme år.[1]

På grunnlag av et stort materiale av folkeviser, myter, eventyr og sagn fra nesten hele Europa stiller her Olrik opp noen generelle lover for fortelleteknikken i den episke folkediktninga.

  1. Overskuelighet. Fortellinga har få personer og få virkende krefter.
  2. Den sceniske totallsloven. Hver scene har som regel bare to handlende personer. En forutsetter her at f.eks. Per og Pål kan betraktes som én person.
  3. Skjematisering av stoffet. Ensarta personer og ensarta opptrinn blir gjort så like som råd.
  4. «Sagnets plastikk». Hvert opptrinn skal danne et tydelig bilde for fantasien. Personer handler slik at det svarer til deres indere streben. Det er enkle motsetninger: stor-liten, mann-kvinne, menneske-dyr osv.
  5. «Sagnets logikk». Det innføres ikke andre motiv enn de som betyr noe for handlinga. Motiv blir satt inn i et omfang som står i forhold til den betydninga de har for handlinga. Forholdet mellom årsak og virkning følger «det overnaturliges egne naturlove».
  6. Handlingens enhet. Handlingen samler seg om en enkelt hendelse. Bare det som fører fram mot den, tas med.
  7. Episk handlingsenhet. Hvert nytt trekk er med på å bygge opp mot en hendelse som tilhørerne hele tida kan ane. En ideell handlingsenhet får vi når flere handlinger blir stilt sammen slik at karakteren til personene kommer tydelig fram.
  8. «Handlingens likeløp». Handlingen går stadig framover mot det nærmeste punktet i tid og årsakskjede.
  9. Midtpunktloven. Handlingen arrangeres rundt en hovedperson, og bare det som vedkommer han tas med.
  10. Teksten kan ha to hovedpersoner – ofte en kvinnelig og en mannlig. Mannen er da den formelle hovedpersonen, og fortellinga følger hans skjebne.
  11. Den episke motsetningsloven. Når to personer står fram samtidig, er de oftest motsetninger i karakter, og kommer ofte i handlingsmotsetning til hverandre. Typiske motsetninger er: vond – god, fattig – rik, stor – liten, dum – klok, ung – gammel. Den i ytre forstand dårligst stilte vil som regel få sympatien.
  12. Bipersoner blir satt inn med karakteregenskaper som står i motsetning til hovedpersonen sine.
  13. Den episke tvillingloven. Når to personer utfører en handling i fellesskap, blir de med det svakere enn den som utfører handlinga alene.
  14. Tretallsloven. Tretallet viser at noe er stort og vanskelig å overkomme.
  15. Bakvekt. Når flere like situasjoner blir stilt etter hverandre, ligger hovedvekten på den siste.
  16. Regeln om forvægt. På første plads sættes den fornemste eller anseligste.
  17. Innledningsloven. Handlinga går gradvis over fra det hverdagslige til det spente.
  18. Hvileloven. Fortellinga stanser ikke brått etter en avgjørende hendelse. denne loven er særlig virksom i avslutninga; hovedpersonen blir ført over i en varig tilstand, det blir gjort rede for bipersonenes videre skjebne, og synlige minner om hendelsene kan bli gjort rede for. Det siste gjelder i særlig grad for sagnene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Axel Olrik (1908). «Episke love i folkedigtningen» (PDF). Danske studier: 69–89.