Engsmelle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Engsmelle
Engsmelle
Engsmelle
Vitenskapelig(e)
navn
:
Silene vulgaris
(Moench) Garcke
Norsk(e) navn: Engsmelle
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planter
Rekke: Dekkfrøete blomsterplanter
Klasse: Tofrøbladete blomsterplanter
Orden: Nellikordenen
Familie: Nellikfamilien
Slekt: Smelleslekta
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk
Utbredelse:

Engsmelle (Silene vulgaris) er en flerårig plante (staude) av smelleslekta (Silene) i nellikfamilien (Caryophyllaceae) som varierer i høyde fra 10 til 60 cm. Planten er lett kjennelig på det oppblåste begeret.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Bladene er spisse og lansettformede, og står motsatt av hverandre. Det er flere blomster på hver stengel (viktig skille fra strandsmelle S. uniflora som oftest kun har én). Blomstene lukker seg ikke nattestid som flere andre hvitblomstrende sneller gjør. Blomstene har fem frie kronblader og sammenvoskt beger med markerte, lilla-brune nervetråder. Blomsterbegeret kan "smelles" slik som en papirpose eller tangblære.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Engsmelle vokser i enger, veikanter og skrotemark i hele lavlandet[1] og den er trolig innført til Norge[1]. Langs kysten finnes den trolig opprinnelige strandsmelle som ligner ganske mye og som av noen oppfattes som en underart av S. vulgaris.[1] Finnes opp til 1330 moh.[1]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Planten er omtalt av Jens Holmboe, ved synonymet Silene venosa,[2] som en av de viktigste kildene til spiselige røtter i gammel tid. Både røtter og grønne deler av planten gikk under navnet «Hermanns-kål». Tørket kunne røttene males til mel.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Lid, J. og D. T. Lid (2005). R. Elven, red. Norsk flora (7 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-6029-8. 
  2. ^ «Plants of the world online». International Plant Names Index and World Checklist of Selected Plant Families. Besøkt 22. mars 2021. 
  3. ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16, 21. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]