Elias I av Maine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Fantasiportretter av Elias I av Maine (1060-1110) og Odo II, greve av Blois (ca 983-1037).

Elias I av Maine (fransk: Hélie eller Élie; født ca 1060, død 11. juli 1110), også kalt Elias av Beaugency eller Elias av La Flèche, var greve av Maine i Frankrike fra 1093 til 1110.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Elias nedstammet fra en sidegren av slekten som var herrer av Beaugency. Fra sin far Johann (død før 1097) arvet han herskapet av borgen La Flèche, og med det ble han vasall under greven av Anjou. Elias' mor var Paula av Maine. (Orderic Vitalis nevnte i sin krønike Paula av Maine som hustru både til Johann av La Flèche og av dennes far Lancelin I av Beaugency (død mellom 1051 og 1060), men fra kronologien er det mest sannsynlig at hun var den førstnevntes hustru.) Hun var en datter av grev Herbert I vakthund av Maine.

Herredømmet over grevskapet Maine var hardt omkjempet. Elias var en motstander av det normanniske herredømme over Maine, som ble utøvet den gang av Robert korthose, og han erobret i 1089 borgen Ballon. I 1090 tok han biskopen av Le Mans til fange, fordi han støttet normannerne. I 1093 kjøpte Elias rettighetene til Maine fra sin fetter grev Hugo V for 10.000 skillinger, og klarte med støtte fra grev Fulko IV av Anjou å hevde seg mot Robert korthose, som deretter dro ut på første korstog.

Deretter måtte han forsvare seg mot Roberts bror, kong Vilhelm II Rufus av England, som gikk til angrep. Men i 1098 ble han tatt til fange av kongens vasall Robert de Bellême og brakt til Rouen. Samtidig gikk Le Mans tapt til Vilhelm Rufus.

Etter at Elias var sluppet fri, trakk han seg tilbake til Le Flèche. Så gjenopptok han sammen med sin venn Gottfried IV av Anjou kampen mot Vilhelm Rufus, men det var først etter kongens død i 1100 at han klarte å gjenerobre La Mans etter en tre måneders lang beleiring.

I de følgende år støttet Elias arvegreve Gottfried IV av Anjou, som han forlovet med sin datter, ved dennes opprør mot faren. Han var også tilstede ved Gottfrieds død ved borgen Carné i 1106.

Da Robert korthose i 1101 var vendt tilbake fra Det hellige land, hadde Elias alliert seg med kong Henrik I av England, og gav ham avgjørende støtte under slaget ved Tinchebray (1106) da han ledet Henriks reserver mot Roberts hær, brøt gjennom linjene og slik beseglet hans sviende nederlag.

Deretter fridde Elias seg fra den normanniske innflytelse ved det at han igjen tilnærmet seg til tidligere allierte grev Fulko IV av Anjou.

I ekteskapet med Mathilde av Château-du-Loir (død 1099) hadde han datteren Eremburge (død 14. januar 1126), som skulle arve Maine etter hem. Etter Gottfried IVs død ble hun forlovet med hans halvbror Fulko V, og giftet seg også med ham.

Elias var i et senere ekteskap gift med Agnes av Poitou, en datter av hertug Vilhelm VIII av Aquitaine og ekshustru etter kong Alfons VI av Kastilla, som han ikke fikk barn med.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Donald F. Fleming, Janet M. Pope, Charles Warren Hollister: Henry I and the Anglo-Norman World. 2007