Elektronisk handel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Elektronisk handel (ofte forkortet e-handel) eller netthandel er handel av produkter eller tjenester gjennom elektroniske systemer som Internett og andre datanett. Det omfatter alle avtaler om kjøp av varer eller tjenester som blir inngått gjennom Internett, for eksempel via datamaskin eller mobiltelefon på en nettbutikk, nettauksjon eller over e-post.

Norge[rediger | rediger kilde]

I dag kan alle som har internett-tilgang kjøpe og selge varer over Internett. Dette har ført til helt nye rammer innenfor kjøp og salg, blant annet fordi grensen mellom kjøper og selger er mindre tydelige. Konkurransen mellom ulike bedrifter har også endret spilleregler, ettersom alle varer nå er tilgjengelig for alle. Hvis varen kjøpes av en næringsdrivende på Internett, gjelder angrerettloven i tillegg til forbrukerkjøpsloven. Norge netthandler mest fra Kina, med Storbritannia og USA rett bak.[1] Hver norske nettkunde kjøpte for i gjennomsnitt 1691 kroner i løpet av 2016.[2]

Elektronisk handel kan deles opp i to hovedsegmenter: Bedrift til Bedrift (B2B) og Bedrift til Forbruker (B2C).

Bedrift til bedrift (B2B)[rediger | rediger kilde]

B2B-markedet dekker flere typer forretningsmodeller:

  • E-distributør: Et firma som benytter en nettbutikk for å selge sine varer og tjenester til andre bedrifter. Dette er den vanligste forretningsmodellen og inkluderer alt fra salg av kontorrekvisita til salg av tekniske komponenter
  • E-innkjøp: Selskaper som benytter seg av elektroniske kataloger i et innkjøpssystem for å strømlinjeforme sine innkjøp av varer og tjenester
  • E-markeder: Uavhengige markedsplasser eller markedsplasser eid av industrigrupperinger som fasiliterer handel mellom kjøpere og selgere. Et eksempel er Millum AS som organiserer en markedsplass for hotell, restaurant og catering

Bedrift til forbruker (B2C)[rediger | rediger kilde]

Det finnes en lang rekke forretningsmodeller innen B2C markedet:

  • Nettbutikk: Den klassiske modellen der en bedrift etablerer en nettside for å selge varer til forbrukere. Nettbutikken er enten drevet av produsentene selv (f.eks www.moodsofnorway.com) eller de selger produkter fra en lang rekke produsenter (f.eks byggeshop.no)
  • Tilbudsnettsteder: Tilbyr tidsbegrensede tilbud av varer og tjenester med betydelige rabatter. Dette inkluderer selskaper som netthandelen.no (nettauksjoner på et bredt varespekter), Groupon.no (et "daily deals" nettsted med daglige tilbud på tjenester og produkter ), Brandsonly.no (et "flash sales" nettsted med tidsbegrensede salg av premium merkevarer)
  • Prissammenligning: Nettsteder som samler inn priser fra andre butikker for å gjøre det enkelt for forbrukere å finne laveste pris på produkter og tjenester. Eksempler: A9.no, pris24.no, prisjakt.no, Kelkoo.no, lendo.no
  • Handlesenter/rubrikk: Bedrifter og privatpersoner som leier annonseplass på et nettsted for å selge sine varer og tjenester. Eksempler: Amazon.com og Finn.no
  • Portaler: Nettsteder som samler en rekke tjenester og innhold med ulike typer inntektsmodeller. Eksempler: Startsiden.no, SOL.no, nettaviser

Sikker netthandel[rediger | rediger kilde]

Ettersom hvem som helst kan starte en nettbutikk er dette også en arena der det foregår mye svindel. Mange er klar over dette og skeptiske til det å gjennomføre kjøp på nett, men det er et par forholdsregler man kan ta for å ikke bli lurt:

  • Vær forsiktig når du handler hos ukjente nettbutikker
  • Betal helst med kredittkort, da er kredittkortselskapet ansvarlig for å refundere pengene dersom varen ikke dukker opp
  • Sørg for å få ordrebekreftelse tilsendt på e-post
  • Kontroller at nettbutikken har kontaktinformasjon og organisasjonsnummer tilgjengelig
  • Se etter sikkerhetssymboler på nettsiden, for eksempel en gul hengelås i nettleseren. Du kan også se etter om nettbutikken er sertifisert.
  • Se om du finner kundevurderinger av nettstedet. Sjansen er stor for at misfornøyde kunder har lagt igjen negative omtaler av selskapet hvis de har blitt svindlet.

Angrerett[rediger | rediger kilde]

Angreretten gjelder all form for handel over Internett, også nettauksjoner. Forutsettelsen er at varen blir returnert i tilnærmet samme stand og mengde som da kunden mottok den. Hovedregelen er at det er 14 dagers angrefrist fra den dagen kunden har mottatt varen. Selgeren er på sin side forpliktet til å gi korrekte opplysninger om angreretten, og et angrerettsskjema. Dersom kunden ikke har mottatt dette blir klagefristen automatisk forlenget til tre måneder.

Lov om elektronisk handel (ehandelsloven)[rediger | rediger kilde]

Den 1. juli 2003 trådte ehandelsloven i kraft, jf. Ot. prp. nr. 31 (2002-2003).[3] Loven gjennomfører EUs direktiv om elektronisk handel[4] og har som formål å bidra til at det sikres fri bevegelighet for ehandel mellom EØS stater.

Loven stiller krav om tre ulike opplysningsplikter for de som driver ehandel. (informasjonssamfunnstjenester).[5] Disse er knyttet til:

  • den generelle virksomheten ( § 8),
  • til elektronisk markedsføring ( §§ 9 og 10) og
  • til elektronisk avtaleinngåelse ( §§ 11 og 12).

Et sentralt prinsipp i loven er prinsippet om hjemlandskontroll og gjensidig anerkjennelse, jf. §§ 4 og 5. Selskaper innenfor EØS som driver ehandel skal følge den reguleringen i det land selskapet er etablert ( etableringslandsprinsippet). Lovforslaget oppstiller generelle unntak fra denne hovedregel bl.a. for forbrukere (jf. § 6), slik at forbrukere gis beskyttelse etter sitt eget lands rett.

Forbrukerombudet[6] og Euro Info Center ved Innovasjon Norge[7] skal etter loven (jf. § 13) til forbrukere, selskap mv. gi opplysninger om blant annet:

  • kontraktsmessige rettigheter og forpliktelser,
  • klage- og erstatningsordninger ved tvister, og
  • myndigheter, sammenslutninger og organisasjoner som kan gi ytterligere opplysninger eller praktisk bistand.

Ehandelsloven inneholder også bestemmelser om ansvarsfrihet for de som viderefører, mellomlagrer eller lagrer (host) annens informasjon, jf. ehandelsloven §§ 16 til 18.[8]

EU-kommisjonen har etablert en ekspertgruppe i henhold til direktivet om elektronisk handel.[9] I ekspertgruppen er Norge representert ved Nærings- og handelsdepartementet.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Samlino.no. «Nordmenn handler mest på nett fra Kina – Slik handler du trygt». 
  2. ^ Postnord. «Netthandel i Norden 2017» (PDF). 
  3. ^ Ot.prp. nr. 31 (2002-2003), Om lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven). Nærings- og handelsdepartementet
  4. ^ St.prp. nr. 55 (2000-2001), Om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 91/2000 av 27. oktober 2000 om endring av vedlegg XI i EØS-avtalen (direktiv om elektronisk handel), Utenriksdepartementet
  5. ^ Om lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven), Regjeringen.no
  6. ^ Bakgrunnsretten - E-handelsloven Arkivert 11. september 2009 hos Wayback Machine.
  7. ^ Enterprise Europe Network
  8. ^ LOV 2003-05-23 nr 35: Lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven), Lovdata
  9. ^ Online services, EU Single Market.
  10. ^ Members of the Expert Group on electronic commerce, EU Single Market.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]