Ege (båt)

Ege er en gammel betegning på en lokal båttype på den danske øya Bornholm ute på Østersjøen som forsvant ved 1872, erstattet av nyere og mer sjødyktige fiskebåter. Den var Danmarks siste båttype for sjøgående fiskeri ute på havet med råseil.

Egerne

Den bornholmske æja, «egen», tilhørte en gammel båttradisjon i sørlige Sverige og på Bornholm som nesten har forsvunnet siden midten av 1800-tallet, den siste gjenværende som er dokumentert og bevart i detaljer, er den sør-svenske blekingsekan. Den bornholmske egen og blekingsekan har den samme grunnleggende konstruksjon, men det er ulike størrelser og varianter utformet av de lokale båtbyggerne.

Egen er et åpent fartøy, en stor båt som brukes til sildefiskeri med en stormast og to mindre master som kunne tas ned ved behov. Det firkantede råseilet er heist opp på stormasten midt på egen, men litt lengre tilbake og dels på skrå som sett på tegningene og modeller av denne båttypen. De tidligste tegningene er fra begynnelsen av 1700-tallet. En mindre fokkemast ble satt opp i forstevnen, litt på skrå fremover og en mesanmast av samme størrelse ble også satt opp i akterstevnen ved styreposisjonen med rorpinnen. Råseilet på stormasten var nesten 20 fot høyt, holdt fast ved hjelp av en sprydstage og «tovrakke» til masten. Der mesanmasten ble satt opp, er et svært tømmerstykke kalt «kammaravrång» lagt ned bakerst i båten.

Som de fleste sjøgående fartøyer av type eka eller ege var de dypgående, speilgattet med et akterspeil og drektig for deres størrelse på ca. 6,3 m og 6,6- 7,5 m i lengde samt 7 bord på hver side av kjølen. Større varianter opptil 30 fot i lengde og 10 fot i bredde var også sett, de ble betegnet som «stor-æja», de mer vanlige som «hel-æja» og de mindre som «hal-æja».

Egerne i bruk

Som et klinkbygde fiskefartøy var egen en gammel båt som hadde eksistert i århundrene før den forsvant i årene etter 1850, den siste var sett i forkanten av en stormflodskatastrofe i Gudhjem havn i 1872. Disse store båtene fantes på Bornholms nordkyst og østkyst, fra Hasle i vest, rundt om Hammeren og til Årsdale sør for Svaneke. Det beste fiskeriet fantes ved denne kyststrekningen med klipper.

Med en besetning på 4 til 8 mann ble egerne brukt til drivgarnsfiskeri opptil 3 mil fra land, årene ble bare tatt i bruk under manøvrer når garnet skulle i vannet eller tas opp. På en åpen og liten båt var en stor besetning nødvendig med den gamle riggingen, det store råseilet var vanskelig å manøvrere med under krysning. Ved en opptelling av båter på Bornholm i 1803 var det bare 23 eger og 2 halveger mot 360 mindre båter som også var speilgattede, kalt spejlbåd.

Den ble erstattet av spissgattede båter med nyere rigging som «den tvestævnede type» og de norskinspirerte bornholmerbåter, kalt «den rundstævnede type» i den siste halvdel av 1800-tallet. De nyere båttyper krevde ikke en så stor besetning og ble en suksess. Disse dels var kalt eger også, men bare fordi trevirket til disse nyere båter kom fra eiktrær på Bornholm.

Den bornholmske egen tilhørte en båttradisjon på sørlige Sverige som sagt, men også på den svenske skjærgården nordøstover opp til Stockholm der speilgattede båter i ulike varianter var kjent under uttrykket öka fra storöka til lillöka, noen ganger var de spissgattede i senere tid.

Litteratur

• Människor och båtar i Norden, Sjöhistorisk årsbok 1998-1999 ISSN 0349-019X
• Bornholmske Samlinger. III. række- 10. bind, Ole Crumlin-Pedersen, Skyggen i sandet- Slusegårdbådene og jernalderens bådtyper på Bornholm 1996 ISBN 87-87042-02-9