Eduard Lasker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eduard Lasker
Die Gartenlaube (1873) b 132.jpg
Født 14. oktober 1829
Jarocin
Død 5. januar 1884 (54 år)
New York
Yrke Politiker, juridisk rådgiver
Parti Nationalliberale Partei, Liberale Vereinigung
Nasjonalitet Tyskland

Eduard Lasker, egentlig Isaak Lasker (født 14. oktober 1829 i Jarotschin, Posen, død 5. januar 1884 i New York) var en prøyssisk nasjonalliberal politiker og jurist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, studier[rediger | rediger kilde]

Lasker ble født i en jødisk familie i Preussen og var sønn av kjøpmannen Daniel Lasker. Hans første utdannelse fikk han av en privatlærer, og ved en talmudskole i Ostrowo. Tretten år gammel begynte han på gymnasiet i Breslau. Under gymnastiden endret han sitt fornavn til Eduard. Etter å ha avlagt Abitur (artium) i 1847 begynte han å studere matematikk og filosofi ved universitetet i Breslau.

Revolusjonsåret 1848 opplevet Lasker i Wien. Ved slutten av året reiste han tilbake til Breslau. Påvirket av de politiske begivenhetene begynte han å studere jus. I 1851 avla han sin Auskultator-eksamen og to år senere den annen juridiske statseksamen med fremragende resultater. Som ferdig utdannet jurist dro han til Storbritannia, hvor han levet frem til 1856.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Det nasjonalliberalistiske politiske partis ledersjikt. Øverst fra venstre til høyre: Wilhelm Wehrenpfennig, Eduard Lasker, Heinrich von Treitschke, Johannes Miquel; nedre rekke: Franz von Roggenbach, Karl Braun, Rudolf Gneist, Ludwig Bamberger

I 1857 dro han tilbake til Tyskland, hvor han begynte å engasjere seg i publisistisk aktivitet for sin venn Heinrich Bernhard Oppenheims idéer. I forfatningskonflikten i 1865 fikk Lasker ved omvalget et mandat i det prøyssiske parlamentet. Frem til partiet ble splittet i 1866 var Lasker medlem av Deutsche Fortschrittspartei. I 1866 hørte Lasker sammen med Karl Twesten og Hans Victor von Unruh til de liberale representantene som foreslo den såkalte Indemnitätsgesetz. I 1867 var Lasker en av grunnleggerne av Nationalliberale Partei og ble en av dets ledende politikere frem til han gikk ut av partiet i 1880 og grunnla Liberale Vereinigung som fikk høy oppslutning ved valgene i Preussen og i 1884 fusjonerte med Deutsche Fortschrittspartei.

Lasker fikk stor innflytelse både i det prøyssiske parlamentet og i den tyske Riksdagen. Han oppklarte nærmest egenhendig skandalen rundt Berliner Nordbahn. I næringsskandalen rundt jernbanemagnaten Bethel Henry Strousberg og grunnleggeren av jernbaneselskapet fyrst Putbus og prins Biron von Kurland var også flere politikere involvert, noe som bragte den i seg selv regjeringslojale Lasker i konflikt med Otto von Bismarck, som satte seg som mål å isolere Lasker i det nasjonalliberale partiet. Han hadde selv i det lengste støttet Bismarcks politikk, men forlot så i 1880 det nasjonalliberale parti, som etter hanms mening inngikk for mange kompromisser overfor Bismarcks sterkt konservative] innenrikspolitikk.

Fra 1875 ble Lasker stadig sykere og fikk i 1883 et fullstendig sammenbrudd. Etter et lengre opphold i USA ville han ta opp igjen det politiske arbeidet. Men allerede året etter døde han i en alder av 55 år den 5. januar 1884 i New York.

Død, ettermæle[rediger | rediger kilde]

I 1901 ble han begravet på den jødiske gravlunden på Schönhauser Allee i Berlin. Der hviler han sammen med riksdagsmannen Ludwig Bamberger i en æresgrav.

Som en av hans viktigste politiske resultater regnes den såkalte lex Miquel-Lasker, som han foreslo sammen med Johannes von Miquel en rekke ganger og i 1873 endelig fikk vedtatt. Loven utvidet det tyske rikes lovgiverkompetanse til hele det borgerlige rettsområdet og banet veien for et felles borgerlig lovverk, som noen år senere resulterte i Bürgerliches Gesetzbuch.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Wege und Ziele der Culturentwicklung (1881)
  • Zur Geschichte der parlamentarischen Entwicklung Preussens (1873)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Seeber, Gustav (red.): Gestalten der Bismarckzeit. – Berlin (Ost) : Akademie-Verl., 1978
  • Langewiesche, Dieter: Liberalismus ind Deutschland, Frankfurt/M. 1988.
  • Sheehan, James J.: German Liberalism in the Nineteenth Century, Chicago 1978.
  • Winkler, Heinrich August: Preussischer Liberalismus und Deutscher Nationalstaat. Studien zur Geschichte der Deutschen Fortschrittspartei 1861-1866, Tübingen 1964.