Direktoratet for fiendtlig eiendom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Direktoratet for fiendtlig eiendom var et norsk statlig direktorat opprettet 9. mars 1945 og ble vedtatt for nedleggelse i 1953 (ubekreftet dato).[1] Avviklingen pågikk frem til slutten av 1956. I løpet av avviklingsfasen ble direktoratet omgjort til et konsultativt råd og arbeidet med gjenværende saksbehandling ble overført til Industri-, håndverk- og skipsfartsdepartementet. Den gjenværende virksomhet fungerte som et midlertidig kontor frem til den offisielle nedleggelsen i 1956.[2]

Direktoratets oppgave var å nasjonalisere og forvalte all fiendtlig eiendom, herunder fast eiendom, løsøre, aksjer, fordringer, patentrettigheter, kontraktsrettigheter samt verdipapirer og betalingsmidler i Norge etter frigjøringen. Verdier for over 300 millioner kroner ble bokført under direktoratets aktive periode.[1] Fordelingskontor ble opprettet i Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Bodø, Narvik og Tromsø samt hovedkontoret i Oslo som også hadde ansvar for Østlandsområdet.[3]

Etter lovens § 2 var det ikke bare statseiendom som ble ansett som fiendtlig eiendom, også privatpersoners formue ble regnet som fiendtlig eiendom dersom eieren hadde tysk, østerriksk eller japansk statsborgerskap. Sommeren 1945 ble det også beslaglagt formuesgjenstander tilhørende personer med norsk statsborgerskap, men med rett til tysk eller østerriksk statsborgerskap i tillegg. Den 17. august 1945 besluttet kongen i Statsråd å frakjenne tyskgifte kvinner og nordmenn med tysk opphav på farsiden sitt norske statsborgerskap.

Gjennom 1950-tallet var flere saker mot Direktoratet for fiendtlig eiendom oppe for Høyesterett. Direktoratet vant samtlige. I Haugesund ble en formuende norsk kvinne, Solveig Gerhard, som hadde giftet seg med en tysk soldat som senere var falt i krigen fratatt alt utenom gangklærne. Også sønnens bankbok med kr 600 i jule- og fødselsdagsgaver ble tatt. Hun måtte melde seg hver 14. dag på politistasjonen. Senere emigrerte hun til USA. Gerhard hadde søkt advokatbistand før hun inngikk ekteskapet og hadde særeie.[4]

Advokat Einer Blanck, tidligere ansatt i direktoratet etter krigen, beskriver virksomheten som rent administrativ. All tysk eiendom i Norge ble rutinemessig tatt hånd om og innført på en egen konto. De påvirkede kunne ved seinere dato søke om dispensasjon.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Arkivportalen.no - Aktørdetaljer». www.arkivportalen.no (norsk). Besøkt 8. april 2018. 
  2. ^ «Direktoratet for fiendtlig eiendom - Forvaltningsdatabasen - NSD». www.nsd.uib.no (norsk). Besøkt 8. april 2018. 
  3. ^ «Direktoratet for fiendtlig eiendom - Endringshistorie - Forvaltningsdatabasen - NSD». www.nsd.uib.no (norsk). Besøkt 8. april 2018. 
  4. ^ Opplysningene er hentet fra artikkel av advokat Ueland særtrykk. (Må være identifiserbar! Fant den i UDs bibliotek, men tror den er kastet nå)
  5. ^ «Tilgis etter 52 år». VG (norsk). Besøkt 8. april 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]