Den solbergske parlamentarisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den solbergske parlamentarisme er et fenomen fra Erna Solbergs statsministerperiode som «beskriver friheten et regjeringsparti har til å kritisere sin egen regjering.»[1]

Bakgrunnen er at Solberg lot regjeringspartier – først og fremst Fremskrittspartiet, da de var en del av regjeringen – fronte en annen politikk enn det regjeringen stod for. FrP skilte tydelig mellom FrP i regjering og FrP i stortinget.[2]

Harald Stanghelle har beskrevet det slik i Aftenposten:

«I fire år har Fremskrittspartiet akslet regjeringstrøyen. Og gjennom disse årene er det med Erna Solbergs stilltiende aksept meislet ut en helt ny regjeringspraksis her på berget. Den solbergske maktutøvelse innebærer en aksept for at et regjeringsparti står for ett standpunkt i regjering, mens det samme parti har en helt annen oppfatning i Stortinget.»[3]

Begrepet ble lansert av Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle i 2017[3] og spiller på «Den Hønsvaldske parlamentarisme», etter Arbeidpartiets gruppefører Nils Hønsvald, som i 1959 ble beskyldt for å la Arbeiderpartiet heve seg over Stortinget.

Aslak Bonde skriver om den solbergske lære som handler om at regjeringen Solberg godtok stadige nederlag i Stortinget til dels basert på stemmer fra koalisjonspartnere. Bonde beskriver det som en trussel mot demokratiet når regjeringen i stor lar seg herse med av Stortinget og når koalisjonaspartnere er illojale. Ifølge Bonde var det hos Solberg basert på et ønske om å overleve som regjering.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Frps mistillit til regjeringen». vg.no. 6. juni 2019. Besøkt 25. august 2021. 
  2. ^ Tilseth, K. K. (2018). Framstegspartiet i 2017-moderate høgrepopulistar? Ei analyse av nativistiske og populistiske trekk i partiprogrammet før, og etter fire år i regjeringa (Master's thesis, The University of Bergen).. «Jupskås (2016b: 184) har skildra Frp si rolle i dei første åra i regjering slik: ‘one foot in, one foot out’. Partiet har vore tydeleg på at det er eit skilje mellom Frp i regjering, og Frp på Stortinget. Stortingsgruppa er valde inn på bakgrunn av Frp sitt partiprogram, og kan difor vere usamde med si eiga regjering i saker der regjerings-Frp har inngått kompromiss. Statsminister Erna Solberg har akseptert denne strategien, og det har blitt omtalt som den solbergske parlamentarismen (Clemet 2018, Stanghelle 2017). Denne strategien, saman med flyktningkrisa som råka Europa i 2015, og ein rekordhøg bruk av oljepengar er ifølgje Snoen (2017) vanlege forklaringar på at Frp totalt sett gjennom stortingsperioden ikkje opplevde særleg regjeringsslitasje.»
  3. ^ a b «Den solbergske parlamentarisme». aftenposten.no. 26. mai 2017. Besøkt 25. august 2021. 
  4. ^ Bonde, Aslak (9. april 2018). «En gang kommer ulven». Stat & Styring. 1 (norsk). 28: 46–49. ISSN 0803-0103. doi:10.18261/ISSN0809-750X-2018-01-16. Besøkt 26. juli 2023. «De verste eksemplene på illojalitet de siste årene er at Frp stemte imot regjeringens forslag til snuslov, og mot slukking av FM-nettet.»