Den sørmandsjuriske jernbane

Den sørmandsjuriske jernbane (japansk: 南満州鉄道株式会社 / 南満洲鉄道株式会社, Minami Manshū Tetsudō Kabushikigaisha; forkortet 満鉄 Mantetsu) var et jernbaneselskap grunnlagt av Keiserriket Japan i Dalian i 1906, etter den russisk-japanske krig (1904–1905). Det opererte i det japanskkontrollerte Mandsjuria. Etter at Japan annekterte Korea fikk selskapet også ansvaret for det koreanske jernbanenett, frem til 1925.

Den egentlige og opprinnelige jernbanestrekningen løp fra havnen i Lüshun på sørspissen av Liaodonghalvøya og nordover til Harbin, der den var tilknyttet den østkinesiske jernbane.

Mantetsus storhetstid

Mantetsu, som selskapet Den sørmandsjuriske jernbane var kjent som fra sitt japanske selskapsnavn, ble det største utenlandske foretak i Kina frem til sammenbruddet i 1945. Under sin grunnleggende president, Goto Shimpei, tidligere japansk guvernør av Taiwan, vokste selskapet til å ble hoveddrivkraften for omformingen av hele det nordøstlige Kina til et område under tung japansk innflytelse. Mantetsu var et privat selskap med delvis statlig eierskap og sterke bånd til den japanske stat. Det gjenoppbygde områdets jernbanenett ved hjelp av amerikansk materiell og forgrenet seg til drift av kullgruver (ved Fushun og Yantai), havner (Andong, Yingkou og Dalian), hoteller og lagerbygninger.

Fra 1910-årene og fremover bygde selskapet skoler, biblioteker, sykehus og andre almennyttige institusjoner i det øyemed å tiltrekke seg japanske og koreanske innvandrere. Selskapets akademiske avdeling vokste til å bli det største moderne forskningsforetak i hele Kina, og konsentrerte seg om landbruksforskning og industrielle metoder i jordbruket.

Til 1925 driftet selskapet også jernbanene på Koreahalvøya.

I 1930-årene var Mantetsu blitt nærmest en stat i staten i Mandsjuria. Det og dets mange underbruk produserte stål, keramikk, glass, mel, vegetabilske kjøkkenoljer, elektrisitet og kjemiske produkter. Det var blitt til ett av de største konsernene ikke bare i Kina, men også i Japan. Det kan med rette anses som del av de japanske koloniseringsbestrebelser i Kina. Men det var også Tokyos sterkeste kort da landet ville påvise for vestmaktene hvilken Japan og japansk forretningsliv bidro til den modernisering av Kina som de alle gikk inn for.^[1]

Selskapet ble etter annen verdenskrigs avslutning i 1945 oppløst av den amerikanske okkupasjonsregjering i Japan, og Den røde armé overtok driften.

Presidenter

	Navn	Fra	Til
1	Shinpei Goto	13. november 1906	14. juli 1908
2	Yoshikoto Nakamura	19. desember 1908	18. desember 1913
3	Ryutaro Nomura	19. desember 1913	15. juli 1914
4	Yujiro Nakamura	15. juli 1914	31. juli 1917
5	Shimbei Kunisawa	31. juli 1917	12. april 1919
6	Ryutaro Nomura	12. april 1919	31. mai 1921
7	Senkichiro Hayakawa	31. mai 1921	14. oktober 1922
8	Takeji Kawamura	24. oktober 1922	22. juni 1924
9	Banichiro Yasuhiro	22. juni 1924	19. juli 1927
10	Jōtaro Yamamoto	19. juli 1927	14. august 1929
11	Mitsugu Sengoku	14. august 1928	13. juni 1931
12	Yasuya Uchida	13. juni 1931	6. juli 1932
13	Hakutaro Hayashi	26. juli 1932	2. august 1935
14	Yōsuke Matsuoka	2. august 1935	24. mars 1939
15	Takuichi Ohmura	24. mars 1939	14. juli 1943
16	Naoto Kohiyama	14. juli 1943	11. april 1945
17	Motoki Yamazaki	5. mai 1945	30. september 1945

Litteratur

Alvin Coox: Nomonhan: Japan Against Russia, 1939, Stanford, Stanford University Press,‎ 1990 ISBN 978-0-8047-1835-6
Louise Young: Japan's Total Empire: Manchuria and the Culture of Wartime Imperialism, Berkeley, University of California Press,‎ 1999, ISBN 978-0-520-21934-2

Referanser

^ Odd Arne Westad: Restless Empire: China and the World since 1750, The Bodley Head, London, 2012, s 185-186, ISBN 978184921970

Eksterne lenker

(en) South Manchuria Railway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] Odd Arne Westad: Restless Empire: China and the World since 1750, The Bodley Head, London, 2012, s 185-186, ISBN 978184921970

[1]