Den første fransk-marokkanske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Expédition du Maroc
Konflikt: Fransk-marokkanske konflikter
Expédition du Maroc
Slaget ved Isly, malt av Horace Vernet.
Kartet under viser de fransk-marokkanske trefningene.
Dato 6. august-10. september 1844
Sted Marokko
Resultat
Fransk seier; Tangertraktaten.
Parter
Marokko Sultanatet Marokko Frankrike Kongedømmet Frankrike
Kommandanter
Marokko ʿAbd ar-Raḥman av Marokko
Marokko Muḥammad IV av Marokko
Frankrike François d'Orléans
Frankrike Thomas Robert Bugeaud
Styrker
~20.000+ ~11.000+
15+ krigsskip
Tap
~800+ døde Liten
Expédition du Maroc

Den første fransk-marokkanske krig (fransk: l'Expédition du Maroc; Marokko-ekspedisjonen) var en serie konflikter mellom Frankrike og dets koloniale administrasjon i Algerie på den ene siden og det ʿalawitiske sultanatet Marokko på den andre. Krigens hovedårsak var den algirske motstandslederen 'Abd al-Qādirs tilbaketrekning til Marokko etter franske seire mot hans stammeallierte i den franske erobringen av Algerie. Konfliktens navn kan være missledende, siden den første konflikten mellom Frankrike og Marokko var Larache-ekspedisjonen i 1765.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

'Abd al-Qādir hadde begynt å bruke det nordøstlige Marokko som et tilholdssted og som rekrutteringsbase i 1840, og de franske militære felltogene mot 'Abd al-Qādir førte til en stadig mer spendt situasjon ved grensa. Frankrike forlangte flere ganger at sultan ʿAbd ar-Raḥman av Marokko skulle stoppe den marokkanske støtten til 'Abd al-Qādir, men de politiske skillene innenfor sultanatet gjorde dette umulig.

Spenningen tok seg opp igjen i 1843, da franske soldater jagde en kolonne av 'Abd al-Qādirs støttespillere langt inn i Marokko. Disse mennene inkluderte 'alawī-stammefolk fra Marokko, og franske myndigheter betraktet dette som en de facto krigserklæring. Selv om de ikke handlet umiddelbart, truet de franske militære autoritetene med å marsjere inn i Marokko om støtten til 'Abd al-Qādir ikke ble kuttet, og at grensa mellom Algerie og Marokko ble ordentlig stengt, slik at forsvarsverker mot framtidige angrep kunne opprettes.

I begynnelsen av 1844 hadde franskmennene bygd et fort i Maghnia, hvor det var en muslimsk moské nær Oujda og helt klart ikke innenfor territoriet som hadde vært underlagt den osmanske regentskapet Alger. Et forsøk på å utvise disse soldatene fredelig mislyktes i slutten av mai, da 'alawī-stammesoldater beskjøt franskmennene og ble drevet tilbake til Oujda. Ryktene om denne hendelsen (inkludert om at moskéen hadde blitt ødelagt og at franske soldater hadde inntatt Oujdaog hengt guvernøren) førte til en økt stemning for jihad i Marokko. Flere tropper ble rekruttert og trefninger utkjempet i grenseområdet, og den franske marskalken og da Algeries generalguvernør Thomas Robert Bugeaud insisterte på at grensa skulle være ved Moulouyaelva, som lå et godt stykke vest for Tafnaelva, som marokkanerne regnet for å være grensa.

Det militære felttoget[rediger | rediger kilde]

Bombardementet av Tanger, av N.E. Sotain.

Krigen begynte 6. august 1844, da en fransk marinestyrke på femten skip ledet av den franske prins François d'Orléans bombaderte Tanger. Konfliktens høydepunkt var slaget ved Isly 14. august 1844, som fant sted nær Oujda. Her ble en større marokkansk hær ledet av sultanens sønn Sīdī Muḥammad beseiret av en fransk styrke ledet av Thomas Robert Bugeaud.

Essaouira ble også angrepet av François d'Orléans i bombardementet av Mogador og ble en kort periode okkupert 16. august 1844.

Tangertraktaten[rediger | rediger kilde]

Krigen ble formelt avsluttet 10. september, da Tangertraktaten ble undertegnet. Marokko gikk her med på å arrestere ʿAbd al-Qādir, redusere størrelsen på garnisonen i Oujda og opprette en kommisjon for å bli enige om grensa. Grensa mellom Marokko og Algerie, som stort sett også er grensa i dag, ble endelig fastsatt i Lalla-Maghnia-traktaten.

Sultan ʿAbd ar-Raḥman godkjennelse av disse franske kravene, som utgjorde en kapitulasjon til franskmennene, førte til at Marokko ble mer ustabilt, da 'alawīene og andre stammer truet med å gå over til ʿAbd al-Qādir, og enkelte mente også at ʿAbd ar-Raḥman burde bli avsatt til fordel for ʿAbd al-Qādir. Sultanen og hans sønner klarte til slutt å få tilbake kontrollen over riket, og de klarte å marginalisere ʿAbd al-Qādir oppfordring til jihad ved å påpeke at uten deres støtte var ikke ʿAbd al-Qādir en muǧāhid, men bare en mufsid – en opprører. I 1847 kjempet sultanens styrker faktisk en jihad mot ʿAbd al-Qādir, som overga seg til franskmennene i desember det året.