Den diplomatiske revolusjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alliansene som ble opprettet etter den diplomatiske revolusjonen.

Den diplomatiske revolusjonen av 1756 er et uttrykk som blir benyttet om endringene av de langvarige diplomatiske alliansene som varte frem til den østerrikske arvefølgekrigen, og som så ble omgjort i syvårskrigen. Endringen ble utført slik at der hvor Frankrike og Preussen tidligere var mot Storbritannia og Østerrike, ble Frankrike og Østerrike nå allierte mot Storbritannia og Preussen. Den var del av en rekke stadig skiftende allianser gjennom 1700-tallet som er blitt kalt «statskvadriljen».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den diplomatiske endringen ble utløst av forskjellige interesser mellom Østerrike, Storbritannia og Frankrike. Fredstraktaten i Aachen etter den østerrikske arvefølgekrig i 1748 bevirket at Østerrike innså den høye prisen de måtte betale for å ha Storbritannia som en alliert.[trenger referanse] Maria Teresia av Østerrike hadde forsvart kravet sitt om Habsburg-tronen og hadde fått mannen sin, Frans Stefan kronet som keiser i 1741, men hun hadde blitt tvunget til å gi fra seg verdifulle områder i prosessen. Under diplomatisk press fra Storbritannia hadde Maria Teresia gitt fra seg det meste av Lombardia og det okkuperte Bayern. Britene tvang henne videre til å gi fra seg Parma til Spania, men enda viktigere, la Preussen få beholde det erobrede Schlesien. Under krigen hadde Fredrik II (Fredrik den store) av Preussen erobret verdifulle provinser i Schlesien, et av de bøhmiske kronlandene. Med Schlesien erobret ble Preussen en stormakt i Europa og en trussel mot de tyske områdene til Østerrike, likeens resten av Mellom-Europa. Den nye prøyssiske makten gjorde ikke Storbritannia noe, som så på Preussen som en balanse mot makten til Frankrike.[trenger referanse]

Westminster-konvensjonen[rediger | rediger kilde]

Resultatet av den østerrikske arvefølgekrigen ble tydelig: Storbritannia så ikke lenger på Østerrike som mektig nok til å stå imot den franske makten og var derfor fornøyd med å støtte noe mindre stater som Preussen.[trenger referanse] Derfor ble Storbritannia og Preussen enige i Westminsterkonvensjonen (16. januar 1756) om Storbritannia ikke skulle støtte Østerrike i en ny konflikt om Schlesien så lenge Preussen gikk med på å verne Hannover mot franskmennene. Britene krevde vern av Hannover fordi kongene deres stammet fra Braunschweig-Lüneburg-linjen til Hannover. Storbritannia følte at med den voksende makten til Preussen var det bedre å forsvare Hannover enn Østerrike.[trenger referanse] Samtidig var Østerrike klar på å at de skulle ha tilbake Schlesien, så de to allierte hadde motstridende interesser. Maria Teresia innså at det ikke lenger var nyttig å opprettholde alliansen med Storbritannia og vendte seg mot Frankrike som kunne erstatte Storbritannia som en nyttig alliert.[trenger referanse] Maria Terisa visste at uten en mektig alliert som Frankrike, kunne hun aldri klare å ta tilbake Schlesien fra Fredrik.[trenger referanse]

Den første Versailles-traktaten[rediger | rediger kilde]

Maria Teresia sendte utenriksministeren sin, grev Wenzel Anton von Kaunitz, til Frankrike for å sikre en allianse som gjorde at Østerrike kunne ta tilbake Schlesien. Ludvig XV var motvillig til å inngå noen av de avtaler som Kaunitz la fram, og det var først da det oppsto ny strid mellom Frankrike og Storbritannia at Ludvig XV av Frankrike ble tvunget inn i en allianse med Østerrike. I tillegg omringet ikke lenger Østerrike Frankrike. I stedet hadde Fredrik II klart å snu det Habsburg-dominerte området opp mot den franske grensen. Derfor så ikke lenger Frankrike på Østerrike som en umiddelbar trussel og gikk inn i en allianse. Som svar på Westminster-konvensjonen, skrev ministrene til Ludvig XV og Kaunitz under på den første Versailles-traktaten (1. mai 1756), og begge sider ble enige om å være nøytrale og gi 24 000 soldater til den andre om en av dem gikk inn i en konflikt med en annen stat.

Den andre Versailles-traktaten[rediger | rediger kilde]

Etter å ha sikret seg fransk nøytralitet startet diplomatene til Maria Teresia å opprette en anti-prøyssisk koalisjon. Dette varslet Fredrik II som valgte å slå til, først med å invadere Sachsen og starte med det som idag kalles syvårskrigen (1756-1763). Fredrik gjorde dette for å skremme Russland bort fra å støtte Østerrike, men invasjonen av Sachsen tirret bare Russland, som sendte 80 000 soldater til Østerrike. Et år etter den første Versailles-traktaten ble signert, undertegnet Frankrike og Østerrike en ny offensiv allianse den 1. mai 1757. I den andre Versailles-traktaten lovet Østerrike å gi De spanske Nederlandene til Frankrike, men til gjengjeld skulle Maria Tereisa få etter Parma-forliket 129 000 franske soldater og 12 millioner livres hvert år frem til Schlesien kom tilbake til Østerrike.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Følgene av denne diplomatiske revolusjonen var at Storbritannia og Preussen sto imot Østerrike, Frankrike og Russland. Trass i at alliansene hadde endret seg, var hovedfiendene fremdeles de samme: Preussen mot Østerrike og Storbritannia mot Frankrike. Alle disse spenningene brøt ut i syvårskrigen, som den diplomatiske revolusjonen blir regnet som opptakten til.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Charles W. Ingrao, The Habsburg Monarchy (Cambridge: Cambridge University Press, 2000), 157-177.
  • Judith G. Coffin and Robert C. Stacy, Western Civilizations Volume II (USA: W. W. Norton & Company, Inc, 2005), 568-570.