Den annen nattverdsstrid

Den annen nattverdsstrid var en teologisk kontrovers under reformasjonen i Tyskland, mellom lutheranerne og de reformerte, men også i form, av en interluthersk strid mellom gnesiolutheranere og filippister.

Etter at den første nattverdsstriden mellom Martin Luther og Ulrich Zwingli og mellom deres respektrive tilhengere hadde lunknet, kom det i 1550-årene til et nytt utbrudd av konflikten. Det utløsende skjedde i 1551. Da offentliggjorde man den såkalte Consensus Tigurinus som ble inngått i 1549 mellom Heinrich Bullinger og Jean Calvin. Her tilnærmet Calvin (hvis nattverdslære var blitt akseptert som holdbar av lutheranere flest) seg den zwinglianske oppfatning. Hamburg-teologen Joachim Westphal offentliggjorde derpå i 1552 et angrep på Calvin - og Calvin forsvarte seg i 1555 med et Defensio sanae et orthodoxae doctrinae - og så fikk han ny motbør fra luthersk side, fra blant annet Erhard Schnepf, Johannes Brenz og Nikolaus Amsdorf. For Calvins standpunkt argumenterte foruten Bullinger blant annet også Johannes a Lasco og Theodor Beza.

Det sentrale punkt var, likesom i striden mellom Luther og Zwingli, Kristi legemes realpresens. Ikke minst gnesiolutheranerne mente at denne ikke var tilstrekkelig sikret hos Calvin. Til et hovedpunkt ble den såkalte ubikvitetslære, som man benyttet for å imøtegå Calvins argument at Kristli legeme ikke kunne være tilstede rent stofflig (materialiter) på jorden.

I sammenheng med denne strid kom det også til angrep på Philipp Melanchthon og hans tilgengere, filippistene, som man beskyldte for kryptokalvinisme, det vil si en tilnærming til Calvins nattverdsforståelse. Melanchthon forsøkte rett nok selv med å korrespondere med Calvin for å komme til en enighet, men vek unna fra en klar stillingtagen. Noen filippister, som Albert Hardenberg i Bremen, gikk imidlertid over til den kalvinistiske leir, likesom kurfyrst Fredrik III av Pfalz («der Fromme»), som i 1560 entlediget den gnesiolutherske generalsuperintendent Tilemann Hesshus og tok med seg sitt territorium til kalvinismen.

Først med Konkordieformelen, som imidelertid ikke ble undertegnet av alle, kom det i 1577 til en viss ro innen lutherdommen om stridsspørsmålene.

Litteratur

• Ernst Bizer: Studien zur Geschichte des Abendmahlsstreits im 16. Jahrhundert. 3. unveränderte Auflage. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 1972, ISBN 3-534-05929-8 (Beiträge zur Förderung christlicher Theologie 46).
• Wilhelm H. Neuser: Der zweite Abendmahlsstreit. I: Handbuch der Dogmen- und Theologiegeschichte 2. Hg. v. Carl Andresen, 2. Auflage. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1998, S. 272–285.