Interkontinentalt ballistisk missil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
LGM-30 Minuteman III ICBM Skutt ut av en silo fra Vandenberg Air base
Wernher Von Braun (midten med brukket arm) overgir seg til amerikanske styrker i 1945

Et interkontinentalt ballistisk missil (englesk: Intercontinental Ballistic missile, ICBM) er et ballistisk missil med en minimum rekkevidde på 5 500 kilometer. Interkontinentale missiler er designet for å kunne levere atomvåpen (ett eller flere termonukleære stridshoder) mot bestemte mål. Missilene kan bli utstyrt med lignende konvensjonelle, kjemiske og eller biokjemiske våpen, men dette har aldri blitt gjort. Moderne missiler er utstyrt med Multiple independently targetable reentry vehicles (MIRV) som lar missilet levere mer en et stridshode, hvert stridshode vil treffe et selvstendig mål. Når missilet har forbrent drivstoffet sitt så vil den følge en ballistisk bane mot målet sitt.

De første interkontinentale missilene hadde dårlig presisjon og ble derfor designet for å treffe de største målene slik som byer. Angrep mot militære mål som var mye mindre og i tillegg forsterket av betong eller stål krevde derfor et mer presist missil design. Andre og tredje generasjons design for interkontinentale missiler (slik som den amerikanske LGM-118 Peacekeeper missilet) forbedret presisjonen til det nivået der selv de minste mål kunne bli truffet med utmerket presisjon.

Interkontinentale ballistiske missiler er dominerende i både fart og rekkevidde når det gjelder andre missiler slik som medium distanse ballistiske missiler (MRBM) og Ubåt-baserte ballistiske missiler (SLBM) som bare har en maksimum rekkevidde på 5 000 til 6 000 kilometer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig (1939-1945)[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av verdens første interkontinentale ballistiske missil ble designet av det tyske Wernher von braun teamet. Den tyske A9/10 raketten var designet under prosjekt Amerika for å kunne nå New York. Raketten ble designet for å bli guidet av radio men dette ble byttet ut av en pilot etter flere mislykkede forsøk. Hoved designet til A9/10 var V2 raketten som også ble designet av Wernher von braun. Raketten ble brukt til å bombe Britiske og belgiske byer i slutten av Andre verdenskrig. Alle disse rakettene brukte flytende drivstoff. Etter krigen overga Von braun seg til amerikanerne under operasjon paperclip. Von braun ble ryggraden for missilprogrammet i USA og han designet Saturn-5 raketten.

Den kalde krigen (1946-1991)[rediger | rediger kilde]

Under postkrigstiden begynte USA og Sovjetunionen og forske på tyske rakett design særlig fra V-2 raketten. I USA finansierte militæret flere selskap som jobbet på raketter, I Sovjetunionen ble rakettforskningen sentralt organisert, selv om flere lag jobbet på ulike design. Tidlige design fra begge land var Mellomdistanse missiler som var forbedrede versjoner av V-2 raketten.

Den Sovjetiske R-7 Semyorka rakett på utstilling i Plesetsk i Russland. Semyorka raketten var verdens første Interkontinentale ballistiske missil.

Sovjetunionen var tidlig i utvikling og fokuserte på missiler som kunne angripe europeiske mål. Dette endret seg i 1953 da Sergej Koroljov ble sjef for det sovjetiske missil og romprogram, han fikk i oppdrag å starte utviklingen av en Interkontinental missil som kunne bære og levere termonukleære stridshoder til USA. Missil programmet fikk mye finansiering og dermed ble den første ICBMen utviklet raskt. R-7 Semyorka. Den første oppskytningen fant sted 15. mai 1957 men missilet styrtet kort etter oppskytning. Den første vellykkede testen var 21. august 1957. Den fløy over 6 000 km og ble verdens første interkontinentale ballistiske missil. Den første strategiske missilenheten ble satt i bruk den 9. februar 1959 i Plesetsk i nordvest Russland. R-7 ville senere også skyte opp den første satellitten Sputnik i bane rundt jorden og få Jurij Gagarin opp i Verdensrommet.

Oppskytning av en Atlas-B missil

USA begynte med ICBM-forskning i 1946 med RTV-A-2 Hiroc-prosjektet. Men finansieringen ble kuttet etter bare tre vellykkede oppskytninger i 1948 og med en enorm luftoverlegeenhet, tok ikke USAs forsvar rakettforskningen på alvor siden de hadde troen på at hvis det skulle bli krig så ville bombefly kunne slippe atombomber. Dette endret seg i 1953 med at Sovjetunionen testet den første missilen og Termonukleære våpen, men det var ikke før i 1954 at Atlas-missilprogrammet ble gitt den høyeste nasjonale prioriteten. Atlas missilet ble testet den 11. juni 1957 men missilet eksploderte noen sekunder etter oppskytning. Den første vellykkede flyvningen av en Atlas-missil med full rekkevidde skjedde 28. november 1958. Atlas missilet ble utstyrt med termonukleære våpen og satt ut på Vandenberg basen i USA. Både R-7 Semyorka og Atlas missilene krevde et digert anlegg for å kunne bli skutt opp noe som gjorde de til sårbare mål.

Disse tidlige ICBMene danner også grunnlaget for mange romstartsystemer. Eksempler inkluderer R-7 Semyorka, Atlas, Redstone, Titan og Proton, som ble avledet fra tidligere ICBMer, men aldri utplassert som en ICBM. Eisenhower-administrasjonen støttet utviklingen av missiler som som brukte Fast brennstoff slik som LGM-30 Minuteman, Polaris og Skybolt missilene. Moderne ICBMer har en tendens til å være mindre enn sine forfedre, på grunn av økt nøyaktighet og mindre og lettere stridshoder, og bruk av fast drivstoff. Det vestlige synet på distribusjonen av disse systemene ble styrt av den strategiske teorien om Garantert Gjensidig Ødeleggelse eller Mutally assured destruction (MAD) der hvis de to motstridende landene skulle angripe hverandre så ville det ha ført til en garantert ødeleggelse for både angriperen og forsvareren.

På 1950 og 1960-tallet begynte utviklingen av anti-ballistiske missilsystemer av både USA og Sovjetunionen. Disse systemene ble begrenset i 1972 av ABM-traktaten. Den første vellykkede ABM-testen ble utført av Sovjetunionen i 1961, som senere i 1972 implementerte et fullt operativt forsvarssystem av ABM installasjoner rundt Moskva.

Den Sovjet-russiske Delta-II atomubåten som kan romme 16 atommissiler
En kunstners konsept av en Delta-II ubåt som avfyrer en missil under vann.

SALT-avtalen fra 1972 kuttet antallet av eksisterende landbaserte ICBMer i både USA og Sovjetunionen og tillot nye missiler å bli plassert i Atomubåter, dette ble en viktig strategisk ressurs siden nå kunne missilene bli fraktet nært fiendelandet. Men dette var bare mulig hvis et like antall landbaserte missiler ble demontert. Etterfølgende samtaler, kalt SALT II, ​​ble holdt fra 1972 til 1979 og klarte faktisk å redusere antall atomvåpen som USA og Sovjetunionen hadde i beredskapslager. SALT II ble aldri ratifisert av USAs senat, men vilkårene ble likevel respektert av begge parter fram til 1986 da Reagan-administrasjonen trakk seg tilbake etter å ha anklaget Sovjetunionen for å bryte pakten.

Kina utviklet en liten atomenergibeskyttelse gjennom sin egen kalde krig etter en ideologisk splittelse med Sovjetunionen fra begynnelsen av 1960-tallet. Etter å ha testet et atomvåpen i 1964, fortsatte de å utvikle ulike stridshoder og missiler. Fra begynnelsen av 1970-tallet ble Dongfeng-5 utviklet og plassert på mobile utskytningsramper. DF-5 har en rekkevidde på 12 000 til 15 000 km og hadde den lengste rekkevidden da den ble plassert i missil-siloer på 80 tallet.

Etter den kalde krigen (1991-2000)[rediger | rediger kilde]

I 1991 kom USA og Sovjetunionen til enighet i START I-traktaten for å redusere deres landbaserte missiler og antall stridshoder.

Topol-M missiler utstyrt på lastebiler under seiersparaden i Moskva i 2010

Fra og med 2016 har alle fem av nasjonene med faste plasser i FNs sikkerhetsråd operative langdistanse ballistiske missilsystemer; Russland, USA og Kina har også landbaserte ICBMer (de amerikanske missiler er silo-baserte, mens Kina og Russland har både silo og road-mobile (DF-31, RT-2PM2 Topol-M-missiler).

Israel antas å ha en interkontinental missil aklt Jericho III, som gikk inn i tjeneste i 2008, en oppgradert versjon er i utvikling. Missilene er plassert på lastebiler slik som den russiske RT-2U TTH Topol-M.

India har testet en Interkontinental missil kalt Agni V med en rekkevidde på mer enn 5 000 kilometer. Den 19. april 2012 kunne India stolt erklærte seg selv som en atommakt men Agni V missilen regnes å ha en mye større rekkevidde en det landet sier. Det vises seg at missilens faktiske rekkevidde er på over 8 000 km. Det spekuleres at India har løyet om rekkevidden for å ikke skape internasjonal spenning og bekymring.

I 2012 var det spekulasjon av at Nord-Korea prøver å utvikle en missil kraftig nok til å nå hvor som helst i verden. Nord-Korea satte en satellitt i verdensrommet den 12. desember 2012 ved hjelp av den 32 meter lange Unha-3 raketten. USA hevdet at oppskytningen av satellitten faktisk var en måte å teste en Interkontinental missil på. I begynnelsen av juli 2017 hevdet Nord Korea at de for første gang hadde testet en vellykket ICBM som var i stand til å nå hvor som helst i verden.

Spesifikke Missiler[rediger | rediger kilde]

Type Maksimum Rekkevidde i km Land Status År
Ground Based Strategic Deterrent ? Forente Stater USA Under Utvikling 2030
LGM-30 Minuteman III 13,000 Forente stater USA Operativ 1970- idag
LGM-30F Minuteman II 11,265 Forente stater USA Utrangert 1965-1970
LGM-30A/B Minuteman I 10,186 Forente stater USA Utrangert 1962-1965
LGM-118 Peacekeeper 14,000 Forente stater USA Utrangert 1986-2005
MGM-134 Midgetman (Prototype) 11,000 Forente stater USA Utrangert 1991-1991
LGM-25C Titan II 16,000 Forente stater USA Utrangert 1963-1987
HGM-25A Titan I 11,300 Forente Stater USA Utrangert 1959-1965
Sm-65 Atlas 10,138 Forente Stater USA Utrangert 1959-1964
RT-2 (Sovjetunionens forbedring av den tyske V2 raketten) 10,186 Sovjet Unionen Sovjetunionen Utrangert ----
RT-23 Molodets 11,000 Sovjet Unionen Sovjetunionen Utrangert 1987-2004
RT-2M Topl (SS-25) 10,000 Sovjet Unionen Sovjetunionen Utrangert 1985-1991
RT-21 Temp 2S 10,500 Sovjet Unionen Sovjetunionen Utrangert 1976-1986
R-9 Desna 16,000 Sovjet Unionen Sovjetunionen Utrangert 1964-1976
R-16 13,000 Sovjet Unionen Sovjetunionen Utrangert 1961-1976
R-26 (Ble designet men aldri bygd) 12,000 Sovjet Unionen Sovjetunionen Aldri utplassert ----
MR-UR-100 Sotka 10,320 Sovjet Unionen SovjetunionenRussland Russland Utrangert 1975-1995
RT-2UTTH Topol M 11,000 Russland Russland Operativ 1997- idag
RS-24 Yars (SS-29) Russland Russland Operativ 2010- idag
RS-26 Rubezh 12,600 Russland Russland Operativ 2011- idag
RS-28 Sarmat (Superheavy ICBM) 10,900 Russland Russland ? 2016- idag
UR-100N 10,000 Sovjet Unionen Sovjetunionen Operativ 1975- idag
R-36 (SS-18) SATAN 10,200 Sovjet Unionen Sovjetunionen Operativ 1974- idag
UR-100 10,600 Sovjet Unionen Sovjetunionen Utrangert 1967-1974
UR-200 12,000 Sovjet Unionen Sovjetunionen Utrangert 1963-1964
RT-20P 11,000 Sovjet Unionen Sovjetunionen Aldri utplassert ----
R-7 Semyorka 8,000 Sovjet Unionen Sovjetunionen Utrangert 1959-1968
DF-4 endret navn gjennom årene (DF-4A, B, C) 7,000 Kina Kina ? 1970- ?
DF-31 endret navn gjennom årene (DF-31A, B, C) 11,200 Kina Kina ? 2006- ?
DF-5 15,000 Kina Kina ? 1981- idag
DF-41 15,000 Kina Kina ? 2017- ?
KN-08 (Hwasong 12,000 Nord Korea Nord-Korea ? 2012/16- ? (ble først sett i parade i 2012)
Hwasong-14 10,000 Nord Korea Nord-Korea ? 2017- idag
Hwasong-15 13,000 Nord Korea Nord-Korea ? 2017- idag
Agni-VI 12,000 India India Under utvikling ----
Agni-V 8,000 India India Operativ 2014- idag
R-36 (SS-18) Satan. Verdens tyngste og største Interkontinentale ballistiske missil. Utstilt på et museum.

Russland, USA, Kina, Nord Korea og India er de eneste landene som vi vet har land baserte interkontinentale ballistiske missiler. Israel har testet ut ICBMer men har ikke avslørt noen utplasseringer.

USA har 405 operative ICBMer i tre USAF[1] baser. Den eneste operative missilen er LGM-30G Minuteman III. Alle de tidligere USAF Minuteman II missilene ble Utrangerte etter START II. Den mektige Peacekeeper missilen som kunne bli utstyrt med en MIRV ble utradert i 2005. Siloene de ble oppbevart i ble enten dekket til eller solgt til offentligheten, de som ble solgt ble for det meste gjort om til museum.

De russiske strategiske rakett styrkene har 286 ICBMer som kan levere 958 stridshoder, disse er: 46 silo baserte R-36M2 (SS18 SATAN), 30 Silo baserte UR-100N (SS-19), 36 Silo baserte RT-2UTTH (SS-27 Topol M) 18, kjøretøy baserte RT-2UTTH (SS-27 Topol M), 84 kjøretøy baserte RS-24 (SS-29 Yars) or 12 silo baserte RS-24 (SS-29 Yars)

Virkemåten[rediger | rediger kilde]

Måten en Interkontinental ballistisk missil virker er teoretisk simpel men teknisk vanskelig. En ICBM fungerer på samme måte som en rom rakett. Faktisk så blir raketter som blir brukt som ICBMer brukt til å sende opp satellitter. LGM-30 Minuteman III og RS-36 Satan blir brukt til å sende opp satellitter i bane rundt jorden levere forsyninger til romstasjoner.

Konsept som viser hvordan en Minuteman III MIRV fungerer

Men hva skjer når en ICBM blir avfyrt?

  • Først blir missilen avfyrt enten fra en missil silo, ubåt eller et kjøretøy på land.
  • rundt 2-3 minutter etter oppskytning mister missilen det første trinnet
  • Etter at missilen mister det første trinnet snur missilen på sin akse og retter seg mot målet sitt
  • 5 Minutter senere mister missilen det andre trinnet samt tildekket over stridshodet/ene og går inn i krus modus rett ved utkanten til atmosfæren.
  • Missilen flyr så inn mellom atmosfæren og det ytre rom, der løsner MIRVen seg fra det siste trinnet og flyr nedover mot atmosfæren igjen.
  • MIRVen bruker så små motorer rett ved utkanten av atmosfæren for å plassere seg i riktig posisjon over målet sitt.
  • Når den er i posisjon skyter den ut de ulike stridshodene individuelt mot målene sine.
  • Stridshodene skyter så ut hydrogen fra sidene på baksiden noe som får stridshodene til å spinne
  • Når stridshodene kommer inn i atmosfæren blir de ekstremt varme noe som gjør det mulig å skyte dem ned
  • Etter 10-15 minutter (kommer ann på hvor målet ligger) vil stridshodene treffe målene sine

MIRV[rediger | rediger kilde]

W-87 Stridshoder plassert på en Peacekeeper MIRV. Hvert stridshode har en eksplosiv kraft på 475 KT flere hundre ganger sterkere enn hiroshima og nagasaki bombene.

En MIRV (Multiple independently targetable Reentry vehicle) eller "flere stridshoder med selvstendige målsøk i sluttfasen" er et trinn på de fleste moderne ICBMer der stridshodene blir holdt. I sluttfasen blir hvert stridshode skutt individuelt mot hvert sitt mål.

Scenario[rediger | rediger kilde]

Hvis en ICBM skulle bli avfyrt så er det mye som skal til. Det er ikke bare å trykke på en knapp, det er veldig komplisert. Et eksempel er hvordan USA ville ha avfyrt atommissiler.

Presidenten vurderer et atomangrep[rediger | rediger kilde]

"The biscuit" , "The nuclear football", "The button" Denne kofferten har mange navn, grunnen til det er for å holde den trygg. Den blir med presidenten over alt og gjør det mulig for presidenten å avfyre et atomvåpen.

Det er bare den amerikanske presidenten som kan beordre å avfyre et eller flere atomvåpen. Hvis presidenten vurderer å gjøre det så ville han kalt inn til et møte med flere militære og sivile rådgivere i Washington D.C. Hvis det er en nødssituasjon der fiendtlige missiler er på vei mot USA og presidenten er i utlandet eller for øyeblikket i bevegelse så vil en sikker telefonlinje bli satt opp. En viktig person i møtet er nestlederen i Pentagonen i USA, han har ansvaret for å motta ordren fra presidenten og sende den videre til avfyringskommandoene rundt om i landet. Møtet varer så lenge presidenten måtte ønske men hvis det er en krigssituasjon så må presidenten gjøre en rask beslutning. Presidenten vil bli bedt om å vente slik at det ikke blir avfyrt atomvåpen under en falsk alarm. Hvis det er en faktisk krigssituasjon så kan møtet ta mindre en ett minutt. Hvis presidenten vil avfyre atomvåpen under en fredstid så vil både militære og sivile rådgivere prøve å endre presidentens mening eller forlate møtet i protest, men Pentagonen må følge presidentens ordre uansett.

Ordren blir sendt ut[rediger | rediger kilde]

Når ordren blir bekreftet så vil senior offiseren i pentagonen prøve å bekrefte at personen som beordrer angrepet faktisk er presidenten. Offiseren leser ut en rekke ord som skal hjelpe å bekrefte at den som beordrer angrepet faktisk er presidenten. Offiseren leser opp for eksempel "Echo, Charlie, Alpha", presidenten får så en lær koffert kalt "The biscuit". Inni kofferten er et laminert kort med en matchende respons til ordene slik som "bravo, Zulu" for eksempel. Når det har blitt bekreftet at personen som beordrer angrepet faktisk er presidenten så gjør pentagonen klar avfyrings ordren, en melding som inneholder den bestemte krigs planen (hvor mange missiler, hvilke mål og hvilket land) og koder som trengs for å låse opp missilene. Kodene blir så kryptert og sendt ut til ulike avfyringskommandoer rundt om i verden og så direkte til siloene og Ubåtene.

For å avfyre en ICBM må mannskapet låse opp en safe som inneholder to nøkler og et Sealed Authentication System (SAS). Mannskapet må sammenligne SASen med koden de fikk fra pentagonen.

Mannskapene tar over[rediger | rediger kilde]

Med avfyrings ordren i hånd åpner mannskapene i missil siloene og Ubåtene låste safer som inneholder et Sealed-Authentication System (SAS). De dekrypterer så koden de fikk med pentagonen og sammenligner de med SASen. Hvis SASen er riktig i forhold til ordren de fikk fra pentagonen så vil de begynne å skrive inn krigsplanen til missilen.

Avfyrt fra land[rediger | rediger kilde]

På land er der 5 missil mannskap i ulike siloer rundt om i landet. Mannskapene kontrollerer sammen en skvadron på 50 missiler. Mannskapene består av to offiserer. Når de får ordren, bruker de den til å låse opp safene som inneholder SASen. De sammenligner SASen med ordren de fikk fra pentagonen, hvis alt stemmer så begynner de å skrive krigs planen inn i missilens database. Under fredstid så er missilene siktet inn mot havet i tilfelle hvis et uhell skulle skje, nå sikter mannskapet missilene inn mot målene sine. Målene blir skrevet inn som tall som blir oversatt til koordinater i databasen til missilen. Et tall slik som 489 kan være koordinatene for et mål slik som en stor by eller et militært anlegg. Når målene har blitt kalkulert, tar offiserene avfyrings-nøklene i safen, setter nøklene sine inn og snur dem samtidig for å avfyre missilene. Merk: Hvis 3 av de 5 mannskapene nekter å snu nøklene sine så hjelper det ikke, det trengst bare to mannskap for å avfyre hele skvadronen på 50 missiler.

Avfyrt fra ubåt[rediger | rediger kilde]

Minuteman II missil

Kapteinen, den nestkommanderende og to andre autoriserer ordren og bruker den til å låse opp en safe som inneholder nøkkelen til missilene ombord. Det tar tid å gjøre klar missilene siden ubåten er under vann. Missilene får samme behandling slik som de på land. Det vil ta cirka 15 minutter før missilene er klar for oppskytning.

Missilene blir avfyrt[rediger | rediger kilde]

Det ville bare tatt rundt 5 minutter etter at presidenten ga ordren om angrepet til at Interkontinentale missiler ville flydd ut av siloer over hele landet mot målene sine, rundt 15 minutter senere ville ubåtene avfyre sine missiler. Når missilene har blitt avfyrt er det ingen måte å avbryte angrepet på.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «New START Treaty Aggregate Numbers of Strategic Offensive Arms». U.S. Department of State (engelsk). Besøkt 29. november 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]