Interkontinentalt ballistisk missil

LGM-30 Minuteman III ICBM Skutt ut av en silo fra Vandenberg Air base

Et interkontinentalt ballistisk missil (engelsk: intercontinental ballistic missile, ICBM) er et ballistisk missil med en minimum rekkevidde på 5 500 kilometer. Interkontinentale missiler er designet for å kunne levere atomvåpen (ett eller flere termonukleære stridshoder) mot bestemte mål. Missilene kan bli utstyrt med lignende konvensjonelle, kjemiske og eller biokjemiske våpen, men dette har aldri blitt gjort. Moderne missiler er utstyrt med multiple independently targetable reentry vehicles (MIRV) som lar missilet levere mer en et stridshode, hvert stridshode vil treffe et selvstendig mål. Når missilet har forbrent drivstoffet sitt, vil det følge en ballistisk bane mot målet sitt.

De første interkontinentale missilene hadde dårlig presisjon og ble derfor designet for å treffe de største målene slik som byer. Angrep mot militære mål som var mye mindre og i tillegg forsterket av betong eller stål krevde derfor et mer presist missildesign. Andre og tredje generasjons design for interkontinentale missiler (slik som det amerikanske LGM-118 Peacekeeper missilet) forbedret presisjonen til det nivået der selv mindre mål kunne bli truffet med presisjon.

Interkontinentale ballistiske missiler overtreffer andre missiler, slik som mediumdistanse ballistiske missiler (MRBM) og ubåt-baserte ballistiske missiler (SLBM), som bare har en maksimum rekkevidde på 5 000 til 6 000 kilometer i både hastighet og rekkevidde.

Historie

Andre verdenskrig (1939-1945)

Verdens første interkontinentale ballistiske missil ble designet av det tyske Wernher von Braun-teamet. Den tyske A9/10 raketten var designet under prosjekt Amerika for å kunne nå New York. Raketten ble designet for å bli guidet av radio, men dette ble byttet ut av en pilot etter flere mislykkede forsøk. Hoveddesignet til A9/10 var V2-raketten som også ble designet av Wernher von Braun; den ble brukt til å bombe britiske og belgiske byer i slutten av Andre verdenskrig. Alle disse rakettene brukte flytende drivstoff. Etter krigen overga von Braun seg til amerikanerne under operasjon paperclip. Von Braun ble ryggraden for missilprogrammet i USA og han designet Saturn-5 raketten.

Wernher Von Braun (midten med brukket arm) overgir seg til amerikanske styrker i 1945

Den kalde krigen (1946-1991)

I postkrigstiden begynte USA og Sovjetunionen å forske på tyske rakettdesign særlig fra V-2 raketten. I USA finansierte militæret flere selskap som jobbet på raketter. I Sovjetunionen ble rakettforskningen sentralt organisert, selv om flere lag jobbet på ulike design. Tidlige design fra begge land var mellomdistansemissiler som var forbedrede versjoner av V-2 raketten.

Den Sovjetiske R-7 Semyorkaraketten på utstilling i Plesetsk i Russland. Semyorkaraketten var verdens første interkontinentale ballistiske missil.

Sovjetunionen var tidlig i utvikling og fokuserte på missiler som kunne angripe europeiske mål. Dette endret seg i 1953 da Sergej Koroljov ble sjef for det sovjetiske missil- og romprogram, han fikk i oppdrag å starte utviklingen av et interkontinentalt missil som kunne bære og levere termonukleære stridshoder til USA. Missilprogrammet fikk mye finansiering og dermed ble den første ICBMen utviklet raskt, R-7 Semyorka. Den første oppskytningen fant sted 15. mai 1957, men missilet styrtet kort etter oppskytning. Den første vellykkede testen var 21. august 1957. Det fløy over 6 000 km og ble verdens første interkontinentale ballistiske missil. Den første strategiske missilenheten ble tatt i bruk den 9. februar 1959 i Plesetsk i nordvest Russland. R-7 ville senere også skyte opp den første satellitten, Sputnik, i bane rundt jorden og få Jurij Gagarin opp i Verdensrommet.

Oppskytning av et Atlas-B missil

USA begynte med ICBM-forskning i 1946 med RTV-A-2 Hiroc-prosjektet. Men finansieringen ble kuttet etter bare tre vellykkede oppskytninger i 1948 og med en enorm luftoverlegeenhet, tok ikke USAs forsvar rakettforskningen på alvor siden de hadde troen på at hvis det skulle bli krig ville bombefly kunne slippe atombomber. Dette endret seg i 1953 med at Sovjetunionen testet det første missilet og termonukleære våpen, men det var ikke før i 1954 at Atlas-missilprogrammet ble gitt den høyeste nasjonale prioriteten. Atlasmissilet ble testet den 11. juni 1957, men missilet eksploderte noen sekunder etter oppskytning. Den første vellykkede flyvningen av et Atlas-missil med full rekkevidde skjedde 28. november 1958. Atlasmissilet ble utstyrt med termonukleære våpen og satt ut på Vandenberg basen i USA. Både R-7 Semyorka- og Atlasmissilene krevde et digert anlegg for å kunne bli skutt opp noe som gjorde dem til sårbare mål.

Disse tidlige ICBM-ene danner også grunnlaget for mange romstartsystemer. Eksempler inkluderer R-7 Semyorka, Atlas, Redstone, Titan og Proton, som ble avledet fra tidligere ICBM-er, men aldri utplassert som en ICBM. Eisenhower-administrasjonen støttet utviklingen av missiler som brukte fast brennstoff slik som LGM-30 Minuteman, Polaris og Skyboltmissilene. Moderne ICBM-er har en tendens til å være mindre enn sine forgjengere, på grunn av økt nøyaktighet og mindre og lettere stridshoder, og bruk av fast drivstoff. Det vestlige synet på distribusjonen av disse systemene ble styrt av den strategiske teorien om garantert gjensidig ødeleggelse eller Mutally Assured Destruction (MAD) som innebærer at hvis de to motstridende landene skulle angripe hverandre ville det ha ført til en garantert ødeleggelse for både angriperen og forsvareren.

På 1950 og 1960-tallet begynte utviklingen av anti-ballistiske missilsystemer av både USA og Sovjetunionen. Disse systemene ble begrenset i 1972 av ABM-traktaten. Den første vellykkede ABM-testen ble utført av Sovjetunionen i 1961, som senere i 1972 implementerte et fullt operativt forsvarssystem av ABM-installasjoner rundt Moskva.

Den sovjet-russiske Delta-II atomubåten som kan romme 16 atommissiler

En kunstners konsept av en Delta-II ubåt som avfyrer et missil under vann.

SALT-avtalen fra 1972 kuttet antallet av eksisterende landbaserte ICBM-er i både USA og Sovjetunionen og tillot nye missiler å bli plassert i atomubåter, dette ble en viktig strategisk ressurs fordi missilene kunne bli fraktet nært fiendelandet. Men dette var bare mulig hvis et likt antall landbaserte missiler ble demontert. Etterfølgende samtaler, kalt SALT II, ​​ble holdt fra 1972 til 1979 og klarte faktisk å redusere antall atomvåpen som USA og Sovjetunionen hadde i beredskapslager. SALT II ble aldri ratifisert av USAs senat, men vilkårene ble likevel respektert av begge parter fram til 1986 da Reagan-administrasjonen trakk seg tilbake etter å ha anklaget Sovjetunionen for å bryte pakten.

Kina utviklet en liten atomenergibeskyttelse gjennom sin egen kalde krig etter en ideologisk splittelse med Sovjetunionen fra begynnelsen av 1960-tallet. Etter å ha testet et atomvåpen i 1964, fortsatte de å utvikle ulike stridshoder og missiler. Fra begynnelsen av 1970-tallet ble Dongfeng-5 utviklet og plassert på mobile utskytningsramper. DF-5 har en rekkevidde på 12 000 til 15 000 km og hadde den lengste rekkevidden da det ble plassert i missil-siloer på 80-tallet.

Etter den kalde krigen (1991-2000)

I 1991 kom USA og Sovjetunionen til enighet i START I-traktaten om å redusere deres landbaserte missiler og antall stridshoder.

Topol-M missiler utstyrt på lastebiler under seiersparaden i Moskva i 2010

Fra og med 2016 har alle de fem nasjonene med faste plasser i FNs sikkerhetsråd operative langdistanse ballistiske missilsystemer; Russland, USA og Kina har også landbaserte ICBM-er (de amerikanske missiler er silo-baserte, mens Kina og Russland har både silo og road-mobile (DF-31, RT-2PM2 Topol-M-missiler).

Israel antas å ha et interkontinentalt missil kalt Jericho III, som gikk inn i tjeneste i 2008, en oppgradert versjon er i utvikling. Missilene er plassert på lastebiler slik som den russiske RT-2U TTH Topol-M.

India har testet et interkontinentalt missil kalt Agni V med en rekkevidde på mer enn 5 000 kilometer. Den 19. april 2012 kunne India stolt erklærte seg selv som en atommakt, men Agni V-missilet regnes å ha en mye større rekkevidde enn det landet sier. Det vises seg at missilets faktiske rekkevidde er på over 8 000 km. Det spekuleres i om India har løyet om rekkevidden for å ikke skape internasjonal spenning og bekymring.

I 2012 var det spekulasjoner om at Nord-Korea prøver å utvikle et missil kraftig nok til å nå hvor som helst i verden. Nord-Korea satte en satellitt i verdensrommet den 12. desember 2012 ved hjelp av den 32 meter lange Unha-3 raketten. USA hevdet at oppskytningen av satellitten faktisk var en måte å teste et interkontinentalt missil på. I begynnelsen av juli 2017 hevdet Nord-Korea at de for første gang hadde testet en vellykket ICBM som var i stand til å nå hvor som helst i verden.

Spesifikke missiler

Type	Maksimum Rekkevidde i km	Land	Status	År
Ground Based Strategic Deterrent	Estimert 13-15,000	USA	Under Utvikling	2027-2030
LGM-30 Minuteman III	13000	USA	Operativ	1970- idag
LGM-30F Minuteman II	11265	USA	Utrangert	1965-1970
LGM-30A/B Minuteman I	10186	USA	Utrangert	1962-1965
LGM-118 Peacekeeper	14000	USA	Utrangert	1986-2005
MGM-134 Midgetman (Prototype)	11000	USA	Utrangert	1991-1991
LGM-25C Titan II	16000	USA	Utrangert	1963-1987
HGM-25A Titan I	11300	USA	Utrangert	1959-1965
Sm-65 Atlas	10138	USA	Utrangert	1959-1964
RT-2 (Sovjetunionens forbedring av den tyske V2-raketten)	10186	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Utrangert	----
RT-23 Molodets	11000	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Utrangert	1987-2004
RT-2M Topol (SS-25)	10000	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Utrangert	1985-1991
RT-21 Temp 2S	10500	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Utrangert	1976-1986
R-9 Desna U	16000	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Utrangert	1964-1976
R-16	13000	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Utrangert	1961-1976
R-26 (Ble designet, men aldri bygd)	12000	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Aldri utplassert	----
MR-UR-100 Sotka	10320	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Utrangert	1975-1995
RT-2UTTH Topol M	11000	Russland	Operativ	1997- idag
RS-24 Yars (SS-29)		Russland	Operativ	2010- idag
RS-26 Rubezh	12600	Russland	Operativ	2011- idag
RS-28 Sarmat (Superheavy ICBM)	10900	Russland	Ukjent	2016- idag
UR-100N	10000	Russland	Operativ	1975- idag
R-36 (SS-18) SATAN	10200	Russland	Operativ	1974- idag
UR-100	10600	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Utrangert	1967-1974
UR-200	12000	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Utrangert	1963-1964
RT-20P	11000	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Aldri utplassert	----
R-7 Semyorka	8000	Mal:Landdata SOV Sovjetunionen	Utrangert	1959-1968
DF-4 endret navn gjennom årene (DF-4A, B, C)	7000	Kina	Ukjent	1970- ?
DF-31 endret navn gjennom årene (DF-31A, B, C)	11200	Kina	Ukjent	2006- ?
DF-5	15000	Kina	Ukjent	1981- idag
DF-41	15000	Kina	Ukjent	2017- ?
KN-08 (Hwasong	12000	Nord-Korea	Sett i parade	2012/16- ? (ble først sett i parade i 2012)
Hwasong-14	10000	Nord-Korea	Operativ	2017- idag
Hwasong-15	13000	Nord-Korea	Ukjent	2017- idag
Agni-VI U	12000	India	Under utvikling	----
Agni-V	8000	India	Operativ	2014- idag

R-36 (SS-18) Satan. Verdens tyngste og største interkontinentale ballistiske missil. Utstilt på et museum.

Russland, USA, Kina, Nord-Korea og India er de eneste landene som vi vet har landbaserte interkontinentale ballistiske missiler. Israel har testet ut ICBM-er, men har ikke avslørt noen utplasseringer.

USA har 405 operative ICBM-er i tre USAF baser. Det eneste operative missilet er LGM-30G Minuteman III. Alle de tidligere USAF Minuteman II missilene ble utrangert etter START II. Det mektige Peacekeeper-missilet som kunne bli utstyrt med en MIRV ble utradert i 2005. Siloene de ble oppbevart i ble enten dekket til eller solgt til offentligheten, de som ble solgt ble for det meste gjort om til museum.

De russiske strategiske rakettstyrkene har 286 ICBM-er som kan levere 958 stridshoder, disse er: 46 silobaserte R-36M2 (SS18 SATAN), 30 silobaserte UR-100N (SS-19), 36 silobaserte RT-2UTTH (SS-27 Topol M) 18, kjøretøybaserte RT-2UTTH (SS-27 Topol M), 84 kjøretøybaserte RS-24 (SS-29 Yars) eller 12 silobaserte RS-24 (SS-29 Yars)

Virkemåten

Måten et interkontinentalt ballistisk missil virker er teoretisk enkel, men teknisk vanskelig. Et ICBM fungerer på samme måte som en romrakett. Faktisk blir raketter brukt som ICBM-er brukt til å sende opp satellitter. LGM-30 Minuteman III og RS-36 Satan blir brukt til å sende opp satellitter i verdensrommet.

Konsept som viser hvordan et Peacekeeper-missil fungerer

Men hva skjer når et ICBM blir avfyrt?

• Først blir missilet avfyrt enten fra en missilsilo, ubåt eller et kjøretøy på land.
• Rundt 2-3 minutter etter oppskytning mister missilet det første trinnet
• Etter at missilet mister det første trinnet snur missilet på sin akse og retter seg mot målet sitt
• 5 minutter senere mister missilet det andre trinnet samt dekslet over stridshodet/ene og går inn i cruisemodus rett ved utkanten til atmosfæren.
• Missilet flyr så inn mellom atmosfæren og det ytre rom, der løsner MIRVen seg fra det siste trinnet og flyr nedover mot atmosfæren igjen.
• MIRVen bruker små motorer som skyter ut plasma for å kunne skape drivkraft rett ved utkanten av atmosfæren for å plassere seg i riktig posisjon over målet.
• Når den er i posisjon skyter den ut de ulike stridshodene individuelt mot målene sine.
• Stridshodene skyter ut lufttrykk fra sidene på baksiden som får stridshodene til å spinne
• Når stridshodene kommer inn i atmosfæren blir de ekstremt varme noe som gjør det mulig å spore dem og skyte dem ned, men dette krever høy presisjon siden stridshodene har samme størrelse som en liten person og de har en hastighet på nesten 7 km/s.
  

  W-87 Stridshoder plassert på en Peacekeeper MIRV. Hvert stridshode har en eksplosiv kraft på 475 KT 19 ganger sterkere enn Hiroshima- og Nagasakibombene.
• Etter 10-15 minutter (kommer ann på hvor målet ligger) vil stridshodene treffe målene sine

MIRV

En MIRV (Multiple independently targetable Reentry vehicle) eller "flere stridshoder med selvstendige målsøk i sluttfasen" er et trinn på de fleste moderne ICBM-er der stridshodene blir holdt. I sluttfasen blir hvert stridshode skutt individuelt mot hvert sitt mål.

Scenario

Hvis en ICBM skulle bli avfyrt er det mye som skal til. Det er ikke bare å trykke på en knapp, det er veldig komplisert. Et eksempel er hvordan USA ville ha avfyrt atommissiler.

Presidenten vurderer et atomangrep

President Barack Obama sammen med senator Chuck Grassley med The Nuclear Football i bakgrunnen med halen til helikoptret

Det er bare den amerikanske presidenten som kan beordre å avfyre et eller flere atomvåpen. Hvis presidenten vurderer å gjøre det ville han kalt inn til et møte med flere militære og sivile rådgivere i Washington D.C. Hvis det er en nødsituasjon der fiendtlige missiler er på vei mot USA og presidenten er i utlandet eller for øyeblikket i bevegelse vil en sikker telefonlinje bli satt opp. En viktig person i møtet er nestlederen i Pentagon i USA, han har ansvaret for å motta ordren fra presidenten og sende den videre til avfyringskommandoene rundt om i landet. Møtet varer så lenge presidenten måtte ønske, men hvis det er en krigssituasjon må presidenten ta en rask beslutning. Presidenten vil bli bedt om å vente slik at det ikke blir avfyrt atomvåpen under en falsk alarm. Hvis det er en faktisk krigssituasjon kan møtet ta mindre en ett minutt. Hvis presidenten vil avfyre atomvåpen i fredstid vil både militære og sivile rådgivere prøve å endre presidentens mening eller forlate møtet i protest, men Pentagonen må følge presidentens ordre uansett.

Ordren blir sendt ut

Når ordren blir bekreftet vil senioroffiseren i Pentagon prøve å bekrefte at personen som beordrer angrepet faktisk er presidenten. Offiseren leser ut en rekke ord som skal hjelpe å bekrefte at den som beordrer angrepet faktisk er presidenten. Offiseren leser opp for eksempel "Echo, Charlie, Alpha", presidenten får en lærkoffert kalt "The biscuit". Inni kofferten er et laminert kort med en matchende respons til ordene slik som "bravo, Zulu" for eksempel. Når det er bekreftet at personen som beordrer angrepet faktisk er presidenten gjør pentagon klar avfyringsordren, en melding som inneholder den bestemte krigsplanen (hvor mange missiler, hvilke mål og hvilket land) og koder som trengs for å låse opp missilene. Kodene blir så kryptert og sendt ut til ulike avfyringskommandoer rundt om i verden og så direkte til siloene og ubåtene.

For å avfyre en ICBM må mannskapet låse opp en safe som inneholder to nøkler og et Sealed Authentication System (SAS). Mannskapet må sammenligne SASen med koden de fikk fra Pentagon.

Mannskapene tar over

Med avfyringsordren i hånd åpner mannskapene i missilsiloene og ubåtene låste safer som inneholder et Sealed-Authentication System (SAS). De dekrypterer koden de fikk med Pentagon og sammenligner dem med SASen. Hvis SASen er riktig i forhold til ordren de fikk fra Pentagon vil de begynne å skrive inn krigsplanen til missilet.

Avfyrt fra land

På land er dtr 5 missilmannskap i ulike siloer rundt om i landet. Mannskapene kontrollerer sammen en skvadron på 50 missiler. Mannskapene består av to offiserer. Når de får ordren, bruker de den til å låse opp safene som inneholder SASen. De sammenligner SASen med ordren de fikk fra Pentagon, hvis alt stemmer begynner de å skrive krigsplanen inn i missilets database. I fredstid såer missilene siktet inn mot havet i tilfelle hvis et uhell skulle skje, nå sikter mannskapet missilene inn mot målene sine. Målene blir skrevet inn som tall som blir oversatt til koordinater i databasen til missilen. Et tall slik som 489 kan være koordinatene for et mål slik som en stor by eller et militært anlegg. Når målene er kalkulert, tar offiserene avfyrings-nøklene i safen, setter nøklene sine inn og snur dem samtidig for å avfyre missilene. Merk: Hvis 3 av de 5 mannskapene nekter å snu nøklene sine så hjelper det ikke, det trengs bare to mannskap for å avfyre hele skvadronen på 50 missiler.

Avfyrt fra ubåt

Minuteman II missil

Kapteinen, den nestkommanderende og to andre autoriserer ordren og bruker den til å låse opp en safe som inneholder nøkkelen til missilene ombord. Det tar tid å gjøre klar missilene siden ubåten er under vann. Missilene får samme behandling som de på land. Det vil ta cirka 15 minutter før missilene er klar for oppskytning.

Missilene blir avfyrt

Det ville bare tatt rundt fem minutter etter at presidenten ga ordren om angrep til at interkontinentale missiler blir avfyrt fra siloer over hele landet, rundt 15 minutter senere ville ubåtene skutt ut sine missiler.

Eksterne lenker

• The 10 longest range Intercontinental Ballistic Missiles (ICBM) Army Technology
• To Launch a Nuclear Strike, President Trump Would Take These Steps Bloomberg
• ICBM Modernization - Approaches to Basing Options and Interoperable Warhead Designs Need Better Planning and Synchronization United States Government Accountability Office