Danilo Kiš

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Danilo Kiš
Født22. feb. 1935[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Subotica (Kongeriket Jugoslavia)
Død15. okt. 1989[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (54 år)
10. arrondissement (Frankrike)
BeskjeftigelseLyriker, romanforfatter, manusforfatter
Utdannet vedUniversity of Belgrade Faculty of Philology (–1958) (studieretning: sammenlignende litteratur)
EktefelleMirjana Miočinović
NasjonalitetDen sosialistiske føderale republikken Jugoslavia
Kongeriket Jugoslavia
GravlagtAlley of Distinguished Citizens[5]
SpråkSerbisk,[6][7] ungarsk, fransk, russisk
Medlem avSerbias vitenskaps- og kunstakademi (1988–) (korresponderende medlem)
UtmerkelserNIN Prize (1972) (for: Hourglass)[8][9]
Andrić prize (1983) (for: The Encyclopedia of the Dead)
Ridder av Ordre des Arts et des Lettres (1984)
Prisen for SWRs toppliste (1988)
Debuterte1962
Aktive år1962–
Nettstedhttp://www.kis.org.rs/
IMDbIMDb
Signatur
Danilo Kišʼ signatur
Danilo Kiš på Commons

Danilo Kiš[a] (født Dániel Kiss; 1935–1989) var en serbisk og jugoslavisk forfatter, oversetter og akademiker.[10]

Kiš jobbet som serbokroatisk lektor i Strasbourg, Bordeaux og Lille fra 1963 til 1976. Han var deltidsmedarbeider ved Institutt for litteratur og kunst i Beograd, og deltidsdramaturg ved teatret Atelje 212. Han var medlem av Serbias vitenskaps- og kunstakademi fra 15. desember 1988 frem til han døde.[11] Danilo Kiš regnes som en av de viktigste serbiskspråklige forfatterne i etterkrigstiden, på linje med Aleksandar Tišma, David Albahari og Filip David.[12] Kiš' verker er oversatt til flere språk.

Livsløp[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Danilo Kiš ble født den 22. februar 1935 i Subotica, Vojvodina, Jugoslavia (nå Serbia) og var sønn av Eduardo Kiš, som var ungarsk jøde, og Milica Dragićević, som var ortodoks serber eller montenegriner fra Cetinje.[13]

Da Danilo Kiš ble født var farens etternavn Kohn, men faren ungariserte senere etternavnet til Kiš.

I 1939 ble en rekke anti-jødiske lover vedtatt i Ungarn. Foreldrene lot da sin fire år gamle sønn døpe til den ortodokse troen, noe som senere skulle redde livet hans.[14]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fram til 1942 bodde han sammen med foreldrene i Novi Sad, hvor han gikk i første klasse på barneskolen. Etter Novi Sad-massakren i 1942 skjulte familien seg i det sørlige Ungarn. I 1944 arresterte nazistene hans jødiske far og han ble ført til Auschwitz.[15] Etter den andre verdens krigen, ble han repatriert sammen med resten av familien til Cetinje, morens hjemby. Kiš bodde der til slutten av skolegangen.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Kiš ble immatrikulert ved Det filosofiske fakultet i Beograd i 1954, og i september 1958 var han den første uteksaminerte ved det fornyede Instituttet for allmenn litteratur og litteraturteori.[16]

Danilo Kiš ble påvirket av blant andre James Joyce, Marcel Proust, Bruno Schulz, Vladimir Nabokov, Jorge Luis Borges, Boris Pilnyak, Ivo Andrić og Miroslav Krleža.[17]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Kiš var gift med Mirjana Miočinović fra 1962 til 1981; etter skilsmissen bodde han sammen med Pascal Delpeche resten av livet.

Død[rediger | rediger kilde]

Han døde 15. oktober 1989 i Paris. Etter eget ønske ble han bisatt etter ortodokse ritualer og stedt til hvile i Beograd.

Verker[rediger | rediger kilde]

Hans første roman, Salme 44, ble skrevet i 1955, og etterfulgt av Loftsleiligheten i 1960. Hans første utgitte bok er en ettbindsutgave av romanene Salme 44 og Loftsleiligheten.

I 1962 ga han ut boken Loftsleiligheten. Forfatterskapet hans gjenspeiler hans bakgrunn og kan deles inn i to hovedretninger. Den første retningen er selvbiografisk og utgjør et monument over den sentraleuropeiske jødedommens undergang, gjennom trilogien Hage, aske (1965), Tidlig sorg (1969) og Timeglasset (1972). Den andre retningen er dokumentarisk og omfatter blant annet novellesamlingen Et gravmæle for Boris Davidovitsj (1976), som handler om Stalin-tiden.

Romanen Hage, ask er det første betydelige prosaverket til Danilo Kis, utgitt i 1965 i Beograd. Det ble skrevet mens forfatteren bodde i Strasbourg, hvor han jobbet som foreleser i det serbokroatiske språket fra 1962 til 1964. Boken Tidlig sorg ble utgitt i 1970 i Beograd.

Romanen Timeglass ble utgitt i 1972 og vant NIN-prisen, som Kis returnerte noen år senere. Samme år ga han ut en essaysamling med tittelen «Po-etikk». Som foreleser i det serbokroatiske språket jobbet Kis ved universitetet i Bordeaux i 1974, da den andre boken i samlingen «Po-etikk» (intervjuer) ble utgitt. Et gravmæle for Boris Davidovitsj består av syv kapitler av en felles historie, og ble utgitt i 1976 i Beograd og Zagreb.

Mot slutten av 1976 begynte flere å hevde at boken var et plagiat. Kritikken vedvarte gjennom flere måneder. Etter kortere polemiske svar i 1977, skrev Kis Anatomiklasse. Siden høsten 1979 bodde han i Paris og jobbet som foreleser ved universitetet i Lille i fire år.

Oversettelser[rediger | rediger kilde]

Hans noveller og romaner er oversatt til mange språk, deriblant norsk. Et gravmæle for Boris Davidovitsj kom ut på norsk i 1984; den var oversatt av Svein Mønnesland, professor i slaviske språk ved Universitetet i Oslo. De dødes encyklopedi ble forfattet i 1983, og den norske oversettelsen ble utgitt i 1991. Verket er en sammensmelting av fiksjon og faktum, og består av ni fortellinger.

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Kis er en av de mest oversatte serbiske forfatterne. Han vant en rekke anerkjente nasjonale og prestisjefylte internasjonale litterære priser.

  • For romanen Timeglasset mottok han den serbiske litteraturprisen NIN-prisen i 1972.
  • I 1977 fikk han Ivan Goran Kovačić-prisen for novellesamlingen Et gravmæle for Boris Davidovitsj.
  • I 1978 vant han Željezara Sisak-prisen for boken Anatomiklasse.
  • For forfatterskapet sitt mottok Kis den franske litterære prisen «Grand aigle d'or de la ville de Nice».
  • For novellesamlingen De dødes encyklopedi ble Kiš tildelt Andrić-prisen i 1984.
  • I 1986 mottok han Skender Kulenović-prisen.
  • Utvalgte verk, inkludert syv bøker med prosa, ble utgitt i 1987 i Beograd og Sarajevo. Samme år mottok han også Den syvende juli-prisen.
  • Et år senere, i 1988, ble han valgt inn i Serbias vitenskaps- og kunstakademi, og mottok to betydelige internasjonale litterære priser: Premio letterario Tevere i Italia og Preis des Literaturmagazines i Tyskland.
  • I 1988 mottok han også Avnoy-prisen.
  • I 1989 ble han tildelt Bruno Schulz-prisen av den amerikanske PEN-foreningen.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Danilo Kiš-prisen[rediger | rediger kilde]

I 1995 ble en litteraturpris oppkalt etter ham ved Institutt for generell litteratur og litteraturteori ved Det filologiske fakultet i Beograd. Prisen deles ut årlig til studenten med årets beste studentavhandling.[18]

Danilo Kiš-biblioteket[rediger | rediger kilde]

I biblioteket til Det serbiske vitenskaps- og kunstakademiet oppbevares Danilo Kiš' etterlatte boksamling, samt en skrivepult, kunstmalerier og noen arvede gjenstander, i lesesalen som er dedikert til akademikere.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1962: Loftsleiligheten: Et satirisk dikt (roman)
  • 1962: Salme 44 (roman)
  • 1965: Hage, aske (roman)
  • 1970: Tidlig sorg (noveller)
  • 1972: Timeglasset (roman)
  • 1972: Po-etikk (essays)
  • 1974: Poe-etikk, andre bok (intervjuer)
  • 1976: Et gravmæle for Boris Davidovitsj (noveller)
  • 1978: Anatomiklasse (polemisk bok)
  • 1983: Natt og tåke (skuespill)
  • 1983: Homo poeticus (essays og intervjuer)
  • 1983: De dødes encyklopedi (noveller)
  • 1990: Bitre rester av erfaring (intervjuer)
  • 1990: Liv, litteratur (intervjuer og essays)
  • 1992: Sanger og rim
  • 1994: Luten og arrene (noveller)
  • 1995: Lager (sangtekst)
  • 1995: Sanger, Elektra (sanger)
  • 1995: Varia (essays, artikler, noveller)
  • 2005: Fra korrespondanse (brev)

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ serbisk kyrillisk: Данило Киш

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118829645, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Danilo Kis, Munzinger IBA 00000018265, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 139571, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave-ID 8325417[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb119097944; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 119097944.
  7. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 6257251, Wikidata Q16744133 
  8. ^ «НИН online», besøkt 25. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Добитници Нинове награде за књижевност», besøkt 24. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Danilo Kiš». Store norske leksikon (norsk). 2. mars 2021. Besøkt 29. mai 2023. 
  11. ^ «Kis Danilo». www.sanu.ac.rs. Besøkt 29. mai 2023. 
  12. ^ Lose, Johan (10. april 2019). «»Kampen for et europæisk Serbien er ikke vundet«». Vagant. Besøkt 29. mai 2023. 
  13. ^ «Збирка одликовања архива САНУ». sanu.digitalcube.rs (serbisk). Besøkt 29. mai 2023. 
  14. ^ «Izvod iz knjige rođenih (kratka autobiografija)». kis.org.rs. Besøkt 29. mai 2023. 
  15. ^ «Danilo Kiš». Store norske leksikon (norsk). 2. mars 2021. Besøkt 29. mai 2023. 
  16. ^ «Историјат катедре | Filoloski fakultet» (serbisk). Arkivert fra originalen 23. januar 2023. Besøkt 29. mai 2023. 
  17. ^ Razgovor sa Danilom Kišom. youtube.com
  18. ^ «Историјат катедре | Filoloski fakultet» (serbisk). Arkivert fra originalen 23. januar 2023. Besøkt 29. mai 2023. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Danilo_Kiš&oldid=24119429»