DECT

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

DECT eller Digital Enhanced Cordless Telecommunications (digitalt forbedret trådløs telekommunikasjon) tidligere: (Digital European Cordless Telephone) /(digital europeisk trådløs telefon) er en standard for digitale trådløse telefoner fastsatt av ETSI / «European Telecommunications Standards Institute». Standarden benyttes både for trådløse telefonrør for private hjem og for kontorbruk, og den benyttes til hodebøyler med en lett mikrofon og øretelefon som ofte blir brukt i sentralbord og for oppringingstjenester. DECT standarden benyttes også til apparater for overvåkning av spedbarn.

Det er også muligheter til å overføre datasamband med DECT standarden. DECT anerkjennes av ITU til å oppfylle kravene i IMT-2000 og er dermed en 3G standard.

Basestasjonen med håndsettet til en DECT trådløs telefon merket British Telecom.

Utviklingen av DECT ble ledet av ETSI, og har siden blitt vedtatt som standard av mange av verdens land.

  • Det opprinnelige DECT frekvensbåndet 1880-1900 MHz benyttes i alle europeiske land i tillegg til mesteparten av Asia , Australia og Sør-Amerika.
  • I 2005 forandret telemyndigheten i USA, Federal Communications Commission kanalmønsteret og lisensforholdene i et nabobånd, (1920-1930 MHZ) slik at DECT apparater konstruert for andre markeder kunne selges i USA med små forandringer. DECT apparater laget for det amerikanske markedet merkes DECT 6.0 for å skille dem fra de vanlige DECT apparatene og fra amerikanske trådløse telefoner som benytter frekvensbåndene 900 MHz, 2.4 GHz og 5.8 GHz. (6.0 er en versjonsbetegnelse og har ingenting med frekvens å gjøre.)

DECT apparatenes ytre tilkoblinger[rediger | rediger kilde]

DECT standarden beskriver den trådløse forbindelsen mellom basestasjonen og den mobile enheten med begge innen en husstand eller et kontor. Basestasjonen kan kobles til mange standarder for bylinjer som vanlig 600 ohm analog telefonlinje, ISDN telefonlinje og ADSL bredbåndstilkobling gjerne med IP-telefoni. Dette adskiller seg fra GSM standarden der den private abbonnenten kun eier det mobile apparatet og standarden omfatter både nettverkets basestasjoner i tillegg til flere basestasjoner i flere celler og deres sammenkobling til en sentral.

Opprinnelig ble DECT tenkt brukt til tre hovedformål:

  • 1. Private trådløse telefoner med en telefon-bylinje og ett eller flere håndapparater.
  • 2. Kontormiljøer med sentralbord og flere basestasjoner. Ansatte med et håndapparat kan bevege seg over hele bedriften og håndapparatet benytter basestasjonene etter behov og rekkevidde uten avbrudd i samtalen med et opplegg som kalles "handover".
  • 3. Offentlige nett med DECT basestasjoner som gir et håndapparat forbindelse med telefonnettet over et større område.

Av disse tre er det det private markedet som har vært mest vellykket. Sentralbordtilkoblingen har også vært vellykket siden alle de større produsentene av bedrifts-sentralbord også tilbyr DECT tilkobling. Den offentlige bruken har ikke blitt vanlig siden det markedet er meget godt dekket av GSM.

Telecom Italia lanserte det såkalte FIDO-nettverket basert på DECT for de italienske storbyene, men det ble nedlagt i 1997 etter kun ett års drift.

DECT har også blitt brukt til erstatning for telefonkabel for de siste abbonnentene på kabelen, spesielt i land som Sør-Afrika og India. Med retningsantenner og med dårlig kapasitet kan DECT dekke opptil 10 km i grisgrente strøk. I Europa er konsesjonsgrensen med 250 mW utstrålt effekt uttrykt som ERP istedet for det mer vanlig brukte EIPR. Dette gir mulighet for å benytte kraftige retningsantenner med lang rekkevidde.

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

De vanligste fordelene med privat DECT opplegg omfatter:

  • Flere håndapparater som benytter en basestasjon og en bylinje i husstanden. De ekstra håndapparatene har vanligvis en lader i stedet for en basestasjon. De ekstra håndapparatene krever ikke egen telefonkontakt eller basestasjon.
  • Trådløs funksjon opp til 100 meter unna utendørs.
  • Forbindelsen er godt beskyttet mot forstyrrelser fra andre radioforbindelser som trådløst internett og trådløse videokameraer.
  • Mulighet til internsamtaler mellom håndapparatene.

Tekniske data[rediger | rediger kilde]

  • Audio codec: G.726
  • Dataoverføringshastighet: 32 kbit/s
  • Frekvens: 1880-1900 MHz i Europa, 1920-1930 MHz i USA
  • Kanaler: 10 (1,728 kHz kanalseparasjon) i Europa, 5 (1,728 kHz kanalseparasjon) i USA.
  • Tidsluker: 2 x 12 (12 fra base til håndapparat, 12 tilbake)
  • Kanaltildeling: automatisk/dynamisk.
  • Gjennomsnittlig utstrålt effekt: 10 mW (250 mW maks) i Europa, 4 mW (100 mW maks) i USA.