Dåpsopplæring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Dåpsopplæring er opplæring i kristen tro på grunnlag av eller med tanke på dåp. Det teologiske grunnlaget for dåpsopplæring ligger i kirkens lære om at kristen dåp forutsetter opplæring i kristen tro. Det kommer til uttrykk i prestens dobbelte spørsmål til foreldre og faddere når et barn blir døpt: «Vil dere at barnet skal døpes … og oppdras i den kristne forsakelse og tro?» Det bibelske grunnlaget ligger i Jesu befaling om å forkynne evangeliet ved å døpe og lære (Matt. 28, 19–20). Helt fra Det nye testamentets tid har det derfor vært en nær sammenheng mellom dåp og opplæring. Dåpsopplæringens betydning for kirken kan uttrykkes slik: En kirke som ikke overleverer, vil heller ikke overleve.

I den senere tid har en begynt å bruke betegnelsen «trosopplæring» i stedet for dåpsopplæring. Stortingsmelding nr. 7 (2002–2003), som gjaldt reform av dåpsopplæringen i Den norske kirke har tittelen «Trusopplæring i ei ny tid». I kirkelig sammenheng står ordene for det samme. I politisk sammenheng har betegnelsen trosopplæring den fordel at den også kan betegne opplæringstiltak i ikke-kristne trossamfunn og i livssynsorganisasjoner.

Dåpsopplæring Den norske kirke[rediger | rediger kilde]

Nærmere 80% av barn og unge født i Norge blir døpt i Den norske kirke. En tilsvarende andel av de unge som er medlemmer av Den norske kirke deltar i kirkens konfirmasjonsundervisning. Tradisjonelt har den viktigste dåpsopplæringen i Den norske kirke skjedd gjennom grunnskolens kristendomsundervisning, konfirmasjonsundervisningen og i søndagsskolen. I forbindelse med behandlingen av ny grunnskolelov i 1969 slo Stortinget fast at kirken selv har ansvaret for å gi dåpsundervisning i kirkelig forstand. Dermed var en mer enn 200-årig tradisjon brutt. Den første skoleloven – som kom i 1739 – kan med stor rett kalles en «dåpsopplæringslov», ettersom den hadde sin bakgrunn i konfirmasjonsloven fra 1736. I mer enn 200 år framover representerte skolens kristendomsundervisning det viktigste elementet i dåpsopplæringen i kirken.

Formelt sett var en med stortingsvedtaket i 1969 på en måte tilbake til tiden før skoleloven av 1739. Kirken måtte ta fatt på oppgaven å bringe dåpsopplæringen tilbake dit den egentlig hører hjemme, og der den opprinnelig også hørte hjemme. Det ble derfor igangsatt et omfattende kirkelig reformarbeid av kirkens dåpsopplæring, som bl.a. i 1991 førte fram til at Kirkemøtet vedtok Plan for dåpsopplæring i Den norske kirke – som en retningsgivende rammeplan for dåpsopplæring i menighetene.

Denne planen gav en ny giv til dåpsopplæringsarbeidet. I årene som fulgte ble dåpsopplæringen det største satsingsområdet i Den norske kirke og menighetene begynte å utarbeide lokale læreplaner for dåpsopplæringen i lokalmenigheten. Kirken ble imidlertid ikke tilført den nødvendige økonomiske midlene til å realisere planen. Etter forslag Stortinget i 1996 startet arbeidet med å utrede og vurdere å fremme forslag om lovfestet rett til dåpsopplæring. Dette utredningsarbeidet resulterte i NOU 2000:26 «… til et åpent liv i tro og tillit.» Dåpsopplæring i Den norske kirke, som etter en bred høring ble behandlet av Kirkemøtet 2001. Kirkedepartementet la i 2002 fram en stortingsmelding om saken (St.meld. nr. 7, 2002–2003), og 27. mai 2003 vedtok Stortinget en reform av dåpsopplæringen i Den norske kirke og har siden bevilget midler til et omfattende reformprosjekt som nå pågår i kirken.