Cyprianus’ pest
Cyprianus' pest var en pandemi, antagelig kopper, som raste over Romerriket fra år 251 e.Kr. og framover. Den herjet fortsatt i 270 da den krevde livet til keiser Claudius II Gothicus (styrte fra 268 til 270). Pesten førte til utstrakt mangel på arbeidskraft i jordbruket og i den romerske hæren.[1] Pesten er oppkalt etter den kristne martyren og helgenen Cyprianus fra Kartago, ettersom han var vitne til og beskrev sykdommen i sine skrifter.
Samtidige redegjørelser
[rediger | rediger kilde]Fra 251 og til 266, da pesten var på sitt dødeligste, ble det sagt at 5 000 mennesker om dagen døde i Roma.[trenger referanse] Cyprianus' biograf, diakonen Pontius, skrev om pesten i Kartago:
- «Etterpå brøt det ut en fryktelig pest, og utilbørlig ødeleggelse av en hatefull sykdom invaderte hvert hus etter hverandre i den skjelvende befolkningen, bar med seg dag for dag med plutselig angrep på tallrike mennesker, hver eneste fra hans eget hus. (...) Over hele byen, ikke lenger legemer, men kadavre av de mange, og, ved betraktning av en mengde som neste gang ville bli deres, krevde medynk fra de som gikk forbi. Ingen hadde aktelse for noe annet enn sin egen grusomme bedring. Ingen skalv for minnet av en lignende hendelse. Ingen gjorde for den andre hva han selv ønsket å oppleve.»[2]
Slik jødene måtte betalte med livet i løpet av svartedauden på 1300-tallet, ble de kristne syndebukker for pesten i forfølgelsene under keiser Decius. Femti år senere, etter å ha konvertert til kristendommen forsvarte den nordafrikanske retorikeren Arnobius sin nye religion fra hedenske anklager:
- «...at en pest som ble brakt til jorden etter at den kristne religionen kom til verden, og etter det avslørte mysteriene med den skjulte sannhet? Men pestsmitte, sier mine motparter, og tørke, kriger, sult, gresshopper, og haglbyger, og andre vonde ting, som har angrepet eiendommene til menn, har gudene påført oss, fortørnet som de er på hva du har gjort urett og av dine synder.»[3]
 Pest i oldtiden
|
Cyprianus trakk moraliserende analogier i sine prekener til det kristne samfunnet og tegnet et ordbilde av pestens symptomer i sitt essay De mortalitate (Om pesten):
- «Denne prøvelsen, som nå innvollene, avslappet en uforanderlig flod, tømt for kroppslig styrke; en brann som hadde sin opprinnelse den innerste gjæringen i sårene i svelget; at tarmene er rystet med kontinuerlig oppkasting; at øynene er i brann med infisert blod; at i en del tilfeller er føttene eller noen deler av lemmene fjernet av besmittet syk forråtnelse; at fra svekkelsen som oppsto ved kroppens lemlestelse og tap; enten ganglaget er avkreftet eller hørselen forhindret eller synet formørket; — det er beviselig som troens bevis.»[4]
Epidemiologi
[rediger | rediger kilde]Historikeren William McNeill har hevdet at den tidligere Antoninus-pesten (166–180) og Cyprianus' pest var utbrudd av to forskjellige sykdommer, en var kopper og den andre meslinger, skjønt ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Den store reduksjonen av den europeiske befolkningen på grunn av de to pestutbruddene kan være en indikasjon på folk ikke tidligere hadde var eksponert eller hadde fått immunitet til noen av dem. Den moderne konsensus er imidlertid at begge utbruddene var kopper.[5]