Constitutio criminalis Carolina

En utgave av Constitutio criminalis Carolina fra 1577, trykt hos Sigmund Feyerabend i Frankfurt am Main

Constitutio criminalis Carolina eller bare Carolina er den første felles tyske straffeloven, som gjaldt fra 1532. På moderne tysk kalles den Peinliche Gerichts- eller Peinliche Halsgerichtsordnung Kaiser Karls V («Keiser Karl Vs strafferettsorden»). Ordet peinlich kommer her av latin poena «straff».

Historie

Alt i 1498 hadde den tyske riksdagen i Freiburg im Breisgau besluttet å etablere en straffeprosess som skulle være felles for hele det tysk-romerske riket. Arbeidet ble imidlertid først utført under keiser Karl V. Constitutio criminalis Carolina ble utarbeidet på grunnlag av en eldre straffelov fra Bamberg (Bambergensis). Denne straffeloven var utarbeidet i 1507 under ledelse av Johann von Schwarzenberg under påvirkning av de italienske rettsskolene og hadde tatt opp i seg elementer fra romerretten. Lovverket ble vedtatt på riksdagen i Augsburg i 1530 og ratifisert på riksdagen i Regensburg i 1532.

Carolina behandlet først og fremst rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessen), men inneholdt også straffebestemmelser for forskjellige forbrytelser. Den neste felles straffeloven for det tyske riket var Strafgesetzbuch für das Deutsche Reich («Straffelovbok for Det tyske riket») av 1871.

Betydning

I dag er Carolina kjent for å ha innført straffer som etter nåtidens forhold virker svært strenge eller grusomme (for eksempel tortur og forskjellige henrettelsesformer). Rettshistorisk var straffeprosessreformen et steg bort fra middelalderens syn på strafferetten som et privat anliggende mellom fornærmeren og den fornærmede. Carolina innførte inkvisisjonsprosessen, som var hentet fra kirkeretten. Det ble nå dommerens oppgave å bringe på det rene om den anklagede var skyldig. Å forfølge forbrytelser ble dermed i større grad statens oppgave.

Den inngripende endringen i straffelovgivningen som fulgte av Carolina førte også til at straffeloven i større grad enn før ble behandlet av juristene, og at strafferetten skilte seg ut som et eget fagfelt innenfor rettsvitenskapen. Fra midten av 1500-tallet begynte man å opprette egne lærestoler for strafferett ved universitetene.

Selv om riksstraffeloven bare skulle gjelde subsidiært, det vil si at den lokale lovgivningen i det tysk-romerske riket fortsatt skulle ha forrang, bidro den over tid til å utjevne forskjellene innad i riket ved at den fungerte som forbilde for den lokale lovgivningen.

Litteratur

• Hagerup, Francis (1930). Lærebog i straffeprocesret. Oslo: Aschehoug.