Conrad Paumann
| Conrad Paumann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1415[1] Nürnberg[2] | ||
| Død | 24. jan. 1473 München[3] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, lutenist, organist, musikkpedagog | ||
| Nasjonalitet | Det tysk-romerske rike | ||
| Gravlagt | Frauenkirche | ||
| Periode | Tysk renessanse | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Musikk i renessansen | ||
| Instrument | Orgel, pipeorgel | ||
| Aktive år | 1447– | ||
Conrad Paumann (1409/1415–1473) var en tysk organist, komponist og luttenist, i sin samtid kalt «Meister ob allen Meistern» («mester over alle mestre»).
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Paumann, som var blind fra fødselen, ble i ungdommen hjulpet fram av patrisieren Ulrich Grunherr, seinere av sønnen Paul Grunherr.
I 1446 ble Paumann organist ved Sebalduskirche i Nürnberg under sogneprest Laubing. Samme år giftet han seg med Margarethe Weichser. En Paul Paumann som i 1474 virket som organist ved hertugens hoff i München var antakelig en sønn av dem.
Etter utdanning og organistgjerning i Nürnberg ble Conrad Paumann hofforganist hos hertugen av München. Som den allsidige multiinstrumentalisten han var viste nok Paumann her alle sine ferdigheter: relieffet i Münchens Frauenkirche viser lutt, blokkfløyte, harpe, vielle (fiolinlignende instrument) og portativ (bærbart pipeorgel) – orgelet var den gang ikke et rent kirkeinstrument. Han var også en etterspurt orgelekspert og gjorde flere tjenestereiser utenlands. I sine siste leveår var han organist ved Frauenkirche.
I sin egen tid var nok Paumann den mest berømte og høyest ansette musiker i Tyskland, og regnes som en av de betydeligste musikerne i det tyske språkområdet på 1400-tallet.
Av hans komposisjoner er det kun bevart orgelstykker i samlemanuskripter som Lochamer-Liederbuch og Buxheimer Orgelbuch, den siste antas å ha blitt til i kretsen rundt ham. Han skrev teoretiske verk, som avhandlingen Fundamentum organisandi.
Ser man bort fra middelalderhåndskrifter, må epitafet over Conrad Paumann ved Frauenkirche München regnes som det tidligste vitnesbyrd om Münchens musikkliv. På norsk lyder innskriften omtrent slik: «Pålsmess kveld året 1473 døde, og er her gravlagt, den dyktigste mester på alle instrumenter og innen musikk, ridder Cunrad Pawman, født i Nürnberg og blind fra fødselen. Gud være ham nådig.»[4] Steinen av rød marmor har siden 1920 vært innmurt i en søyle under orgelgalleriet.
an(no) mcccclxxiii an s. pauls be
keru(n)g abent ist gstarbn und hie
begrab(e)n der kunstreichist all
instrame(n)t un d' musica maister
Cunrad pawman ritter purti
g vo(n) nurnberg un plinter ge
boren dem got genad
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Autorités BnF, BNF-ID 12220074r, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Conrad Paumann» i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
Kilder
[rediger | rediger kilde]- (de) Robert Eitner: «Paumann, Conrad». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 25, Duncker & Humblot, Leipzig 1887, s. 298–300.
- (de) Franz Körndle: «Paumann, Conrad.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 20, Duncker & Humblot, Berlin 2001, ISBN 3-428-00201-6, s. 138 f. (digitalisering). & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Ernst Ritter: Conrad Paumann (1410–1473), ein musikalisches Genie. I Archiv für Sippenforschung, 34. årgang, november 1968, hefte 32, s. 628-629.
- Max Seiffert: Geschichte der Klaviermusik. Die ältere Geschichte bis um 1750. Hildesheim 1966(3), s. 2ff.
- Martin Staehelin: Konrad Paumann und die Orgelgeschichte des Klosters Salem im 15. und 16. Jahrhundert. I Riemann Musiklexikon, Ergänzungsband
- Angelika Tasler: Conrad Paumann. I Jürgen Wurst, Alexander Langheiter (red.): Monachia. Städtische Galerie im Lenbachhaus, München 2005, ISBN 3-88645-156-9, s. 91.
- Sebastian Virdung: Musica getutscht und außgezogen. 1511. Faksimile-ettertrykk 1970, ISBN 3-7618-0004-5.