Cleph

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Origo Gentis Langobardum
Den langobardiske jernkrone

Cleph, alternativt Clef, Clepho og Kleph, (død 574) var konge over langobardene fra 572 til sin død i 574. Han etterfulgte Alboin, men var ikke i slekt med ham og tilhørte ikke det ledende dynastiet.

Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] Under Alboin hadde langobardene i tiden 569 til 572 skaffet seg herredømme over den pannoniske sletten, et stort område i Nord-Italia med byene Venezia, Milano og Pavia.

Cleph var en voldelig og skremmende skikkelse for romerne og bysantinerne som fikk store problemer med å opprettholde kontroll over Den italienske halvøya. Han utvidet det langobardiske herredømme til å omfatte hele det nordlige Italia, han fullførte erobringen av Toscana og marsjerte helt til portene til Ravenna. Han ble myrdet etter 18 måneders regjeringstid av en ung vakt, en slave som han hadde mishandlet. Hans død ble etterfulgt av en 10-årig interregnum, kjent som hertugstyret fordi de lokale hertugene var øverste myndighet blant langobardene.

Cleph var gift med Masane og hadde sønnen Authari som ble valgt til konge etter 10 års hertugstyre i 585.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Germania, kap 40
  2. ^ Historia Langobardum, Andre bok, kap. 31

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Alboin 
Konge av langobardene
(572–574)
Etterfølger:
 (Interregnum)