Chen Xilian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Chen Xilian
Chenxillian.jpg
Født 1915
Død 1999
Parti Det kinesiske kommunistiske parti
Nasjonalitet Folkerepublikken Kina

Chen Xilian (forenklet kinesisk: 陈锡联, tradisjonell kinesisk: 陳錫聯, pinyin: Chén Xīlián, opprinnelig Chen Kaichu, født 4. januar 1915 i Hong'an fylke i Hubei i Kina, død 10. juni 1999 i Beijing) var en general i Folkets frigjøringshær i Folkerepublikken Kina og medlem av Politbyrået for det kinesiske kommunistparti. Chen med medlem av Politbyrået i tre partikongressperioder i perioden 1969–80 og innehadde en rekke innflytelsesrike lederverv.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Chen sluttet seg til en lokal kommunistisk geriljaenhet i 1929, i nokså ung alder, og ble med i Kinas kommunistiske ungdomsliga året etter.[1]

Militær[rediger | rediger kilde]

Han var general i hæren fra 1955, og ble året etter alternerende medlem av den åttende sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti.

Chen Xilian ble sendt som toppleder til Mandsjuria, en landsdel som var i dyp krise utløst av vanstyret under kampanjen Det store spranget.[2] I midten av 1963 ble Chen promovert til partisekretær for kommunistpartiets nordøst-sentrale byrå, og samarbeidet der tett med Song Renqiong.[3] I 1965 ble han også medlem av Det nasjonale forsvarsråd og forble i det vervet til rådet ble nedlagt i 1975.

Kulturrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Chen ble tidlig under Kulturrevolusjonen angrepet av {{Rødegardistene (Kina)|]] som en som motsatte seg radikalisering. Gjennom året 1967 forsøkte han å holde det gående ved å gi små konsesjoner til rødegardistenes krav. Man fikk plassert offiserer fra Folkets Frigjøringshær i sensitive stillinger som i provisoriske revolusjonskomuiteer, og forfremmet raskt uerfarne radikalere til høye poster. Det synes som om Chen styrke radikalernes firndskap mot Song og det regionale partiapparat.[4] Det er mindre avklart om han med vilje iscenesatte grensespisoden mot Sovjetunionen i mars 1969.

Han var allerede en mektig størrelse i regionens militære anliggender, og hans karriere nådde nye høydepunkter under Kulturrevolusjonen. Han ble elevert til Politbyrået under den 9. nasjonale partikongress i 1969, og da de væpnede styrker overtok administrasjonen i regionene ble han kommunistpartiets førstesekretær i provinsen Liaoning (1971–74).

I 1971 var Chen den første milttære som fordømte Lin Biao etter hans påståtte kuppforsøk og påfølgende død. Gjennom skrivergruppen i Liaonings partikomite, en gruppe han fullstendig kontrollerte, stod han bak et krafrig angrep på Lin i november 1971-utgaven av «Røde Fane» (Hongqi).

Han ble gjenvalgt til Politbyrået i 1973, og fikk i januar 1974 som ny maktposisjon lederskapet for Beijing militærdistrikt. Denne posten innehadde han til januar 1980, da han ble erstattet med Qin Jiwei. Han ble visestatsminister på misten av 1970-tallet og beholdt den tittelen til sitt fall fra makten i 1980.

I 1976, etter at Zhou Enlai var død og Deng Xiaopings utrensket, var general Chen en kort periode fungerende forsvarsminister og generalsekretær for kommisjonen for militære anliggender, i stedet for marskalk Ye Jianying. Det er noen forskere som mener at det var fremfor alt Chen som fikk organisert arrestasjonen av Firerbanden under statskuppet i september, men andre mener at dette snarere Wang Dongxings verk.[5]

Etter kulturrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Deng Xiaopings gjenkomst til maktposisjonene i 1977 førte til at mange av dem som ved å ha blitt utrensket under Mao, ble rehabilitert. Det var til en viss grad på grunn av at slike var blitt fjernet at Chen Xilians hadde kommet til så høye posisjoner. Peng Dehuai, Huang Kecheng, Deng Hua og Song Renqiong, og mange andre, ble rehabilitert årene 1977-79, og dette innebar at Chens makt avtok.[6]

Han kom heller overens med Deng Xiaopings reformer og ble sammen med tre kolleger (Wu De, Ji Dengkui og Wang Dongxing), kalt «den lille firerbanden», degradert til vanlig sentralkomitestatus i februar 1980.

Chen ble utnevnt til kommunistpartiets sentrale rådgivende kommisjons stående komite i september 1982.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David M. Lampton: Paths to Power: Elite Mobility in Contemporary China, "Michigan Monographs in Chinese Studies No. 55," The University of Michigan (Ann Arbor: 1986)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Editorial Board, Who’s Who in China: Current Leaders, (Foreign Languages Press, Beijing: 1989), s. 59.
  2. ^ Lampton, s. 266-69.
  3. ^ Lampton, s. 270.
  4. ^ Lampton, s. 273-277.
  5. ^ Lampton, s. 285.
  6. ^ Lampton, a. 285ff.