Leconte de Lisle
| Leconte de Lisle | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Charles Marie René Leconte de Lisle 22. okt. 1818[1][2][3][4]  Saint-Paul (Réunion, Frankrike)[5] | ||
| Død | 17. juli 1894[1][2][3][4] (75 år) Louveciennes | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, oversetter, skribent,[6][7] bibliotekar, litteraturkritiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Université de Rennes | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière du Montparnasse Cimetière marin de Saint-Paul | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk[8] | ||
| Medlem av | Académie française (1886–1894) (erstatter: Victor Hugo, erstattet av: Henry Houssaye)[9] | ||
| Utmerkelser | Offiser av Æreslegionen (1883)[5] Jean Reynaud Prize (1884) (neste: Victor Duruy, forrige: Henri de Bornier)[10] Ridder av Æreslegionen (1870)[5] Prix Maillé-Latour-Landry (1854)[11] | ||
| Pseudonym | Pierre Gosset | ||
| Periode | Les parnassiens | ||
| Viktige verk | Q3401060, Q3401063, Q3401070 | ||
| Påvirket av | Les Orientales | ||
| Signatur | |||
 | |||
Charles Marie René Leconte de Lisle (født 22. oktober 1818 i Saint-Paul på øya Bourbon i Det indiske hav, død 17. juli 1894 i Voisins i departementet Seine-et-Oise i Frankrike) var en fransk dikter. Han regnes som lederen av Les parnassiens.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Leconte de Lisle var sønn av en feltskjær, som oppdro ham strengt og sendte ham til Østindia for at han skulle forberede seg til et liv som forretningsmann. Etter denne reisen dro han til Rennes for å fullføre utdannelsen, og studerte gresk, italiensk og historie. Han vendte tilbake til Réunion én eller to ganger, men slo seg ned i Paris for godt i 1846.
Dikter
[rediger | rediger kilde]I Paris ga han ut sin første diktsamling, La Venus de Milo («Venus fra Milo»), som skaffet ham mange beundrere. I 1873 ble han biblioteksassistent ved Palais du Luxembourg, og i 1886 ble han valgt inn i Académie française som Victor Hugos etterfølger. Foruten en mengde diktsamlinger og tragedier etter gresk mønster ga han ut en rekke prosaoversettelser av Theokrit, Homer, Hesiod, Aiskhylos, Sofokles, Evripides og Horats. Komponisten Jules Massenet har satt musikk til hans tragedie Les Érinnyes.
Leconte de Lisles ideal var en poésie objective. Denne skulle ikke gi uttrykk for noe lyrisk «jeg»s romantiske følelsesutgydelser, men presentere for det meste deskriptivt sine skjønne, belevne og ubelevje sujets fra samtids og fortid, men også i dikts form skildre gamle og nye mytologike og kosmologiske forestillinger. Slik som var vanlig den gan, presenterte han sine dikt i tidsskrifter og fra tid til annewn i samleverker. I 1852 utgav han Poèmes antiques, i 1862 Poèmes barbares, 1873 Les Érinnyes, 1884 Poèmes tragiques. Hans formfullendt sisselerte, heller kjølige dikt, vakte etterhvert beundring hos literatturkritikere og litteraturkjennere, og hans bolig i Paris ble sentrum for tilhengere av den parnassiske skole (Parnassiens), som han ble betraktet som ledestjerne for.
Hans diktning er inspirert av de antikke poetene, den har en klassisk korrekt rytme, og er rik på eksotiske beskrivelser og fremmedartede navn. Samtidig er den preget av impassibilité, en viss avstand til sitt emne, som gjør at den kan virke kald. Under de strenge estetiske kravene ligger en dyp pessimisme, som fikk Leconte de Lisle til å ta tilflukt i antikken og i myter og religioner i det gamle India.
Verker
[rediger | rediger kilde]
Diktsamlinger
[rediger | rediger kilde]- La Venus de Milo (1846)
- Poemes antiques (1852)
- Poemes et poesies (1854)
- Le Chemin de la croix (1859)
- Poèmes tragiques (1884)
- Derniers poèmes (1899)
- Prèmieres poésies et lettres intimes (1902)
Tragedier
[rediger | rediger kilde]- Les Érinnyes (1872)
- L'Apollonide (1888)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Charles-Marie-Rene Leconte de Lisle, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-Marie-Rene-Leconte-de-Lisle, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 159978, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Babelio, oppført som Charles-Marie Leconte de Lisle, Babelio forfatter-ID 165539[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Léonore database, www2.culture.gouv.fr, oppført som Charles Marie René Leconte de Lisle, Léonore LH//1536/74, besøkt 29. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, Wikidata Q36578, https://gnd.network/
- ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb119120027; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 119120027.
- ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, oppført som Charles Leconte de Lisle, Académie française member ID charles-leconte-de-lisle, besøkt 29. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, oppført som Charles Leconte de Lilse, Académie française member ID charles-leconte-de-lisle, besøkt 29. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.academie-francaise.fr[Hentet fra Wikidata]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Encyclopædia Britannica, 1911, «Leconte de Lisle».
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jean Dornis: Leconte de Lisle intime. Paris: A. Lemerre, 1895.
- Fernand Calmettes: Un Demi-siecle litteraire, Leconte de Lisle et ses amis. Paris: Libr.-impr. réunies, 1902.
- Robert Thomas Denommé: Leconte de Lisle. New York: Twayne Publishers, 1973.