Chalukya-dynastiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Chalukya-dynastiet
ಚಾಲುಕ್ಯ ರಾಜವಂಶ

Våpen
Riksvåpen

Kart over Chalukya-dynastiet

StatusTidligere land/nasjon
HovedstadVatapi, senere Vendi, Rajamahendravaram, Manyakheta og Kalyani
StyreformMonarki
StatsoverhodeKonge
Offisielle språkKannada, sanskrit, telugu (øst) og mange andre
StatskirkeHinduisme (ink. veetshaivisme), jainisme og andre.
Eksisterte543753/ca. 1130 (de østlige chalukyaer)/1189 (de vestlige chalukyaer)

Chalukya-dynastiet (kannada: ಚಾಲುಕ್ಯರು; IPA: tʃaːɭukjə) var et sørindisk kongedynasti som styrte over store deler av det sørlige og sentrale India fra det sjette til det tolvte århundre. I denne perioden styrte chalukyaherskerne tre uavhengige, men relaterte riker eller dynastier, kjent som Badami-chalukyaene og de østlige og vestlige chalukyaene.

Chalukyaenes styre ble et vendepunkt i Sør-Indias historie, og for Karnataka ble perioden en gullalder. Det sørlige India hadde tidligere vært inndelt i mindre kongedømmer, men ble etter Badami-chalukyaenes framvekst styrt av større imperier. For første gang styrte og konsoliderte et sørindisk rike hele regionen mellom elvene Kaveri og Narmada. Rikets vekst gjorde også at det ble opprettet en effektiv statsadministrasjon, oversjøisk handel ble igangsatt og det ble utviklet en ny arkitekturstil kalt chalukyansk arkitektur, som har vært viktig i utviklingen av senere sørindisk arkitektur.

Kannadalitteraturen, som tidligere hadde blitt støttet av rashtrakutahoffet og som opprinnelig stammet fra Badamo-chalukya-tiden, ble videre støttet av de vestlige chalukyaene i jain- og veerashaiva-tradisjonene. I det ellevte århundre ble det opprettet en telugulitteratur, støttet av de østlige chalukyaene. Enkelte forfattere skrev også på sanskrit, som for eksempel Vijayanaka (som muligens var en av prins Chandradityas dronninger) og Ravikirti i den tidlige perioden og Vijñāneśvara og kong Somesvara III i den senere perioden, men chalukyalitteraturen under de østlige og vestlige chalukyaene har har størst innflytelse på litteraturenkannada og telugu. Syamakundacharya og Srivaradhadeva var et par viktige kannadaforfattere fra den tidlige chalukya-perioden, mens "de tre juvelene" (svært viktige forfattere) i kannadalitteraturen; Adikavi Pampa, Sri Ponna and Ranna, stammer alle fra den vestlige-chalukya-perioden, og i tillegg kommer mange andre innflytelsesrike kannadaforfattere.

Badami-chalukyaene[rediger | rediger kilde]

ಬಾದಾಮಿ ಚಾಲುಕ್ಯರು
Badami-chalukyaene
(543-753)
Pulakesi I (543 - 566)
Kirtivarman I (566 - 597)
Mangalesa (597 - 609)
Pulakesi II (609 - 642)
Vikramaditya I (655 - 680)
Vinayaditya (680 -696)
Vijayaditya (696 - 733)
Vikramaditya II (733 – 746)
Kirtivarman II (746 – 753)
Dantidurga
(Rashtrakuta-dynastiet)
(735-756)
Gammel kannadainskripsjon på en seierssøyle i Virupaksha-tempelet i Pattadakal, Karnataka, fra 733-45.

Det første chalukya-dynastiet styrte fra Vatapi, i dag kjent som Badami, og ble derfor kjent som Badami-chalukyaene eller de tidlige chalukyaene. Dynastiets grunnleggere var sannsynligvis fra Karnataka-regionen, men ifølge en teori nedstammet de fra "Seleukia"-klanen fra dagens Irak, men denne teorien har ingen støtte i dag. En annen teori går ut på at de nedstammet fra Kandachaliki Remmanaka, en føydalherre fra Andhra Ikshvaku i det andre århundre. I så fall ville de vært etterkommere av kadambaene, som de overtok makten etter. Ifølge ulike kilder var chalukyaene enten shudraer eller kshatriyaer, altså enten den laveste og nest høyeste varnaen i det hinduistiske kastesystemet.

Chalukyaene ble uavhengige fra det stadig svekkede Kadamba-dynastiet i Banavasi, og ble stadig mektigere i regjeringstiden til dynastiets mest berømte hersker, Pulakesi II. Dynastiet ble oppløst i 753 på grunn av framveksten til Rashtrakuta-dynastiet.

I tillegg til inskripsjoner på kannada og sanskrit er reiseberetninger fra utenlandske besøkende en kilde til nyttig informasjon om Chalukyariket. Den kinesiske buddhistmunken Xuanzang besøkte på 600-tallet Pulakesi IIs hoff, og ble imponert over måten riket ble administrert på. Senere utvekslet Pulakesi II ambassadører med den persiske sasanideherskeren Khosrau II.

De østlige chalukyaer[rediger | rediger kilde]

తూర్పు చాళుక్యులు
Vengi-chalukyaene
(624-1189)
Kubja Vishnuvardhana (624 – 641)
Jayasimha I (641 – 673)
Indra Bhattaraka (673)
Vishnuvardhana II (673 – 682)
Mangey Yuvaraja (682 – 706)
Jayasimha II (706 – 718)
Vishnuvardhana III (719 – 755)
Vijayaditya I (755 – 772)
Vishnuvardhana IV (772 – 808)
Vijayaditya II (808 – 847)
Vishnuvardhana V (847– 849)
Vijayaditya III (848 – 892)
Chalukya Bhima I (892 – 921)
Vijayaditya IV (921)
Amma I (921 – 927)
Vikramaditya II (927 – 928)
Yuddamalla II (928 – 935)
Chalukya Bhima II (935 – 947)
Amma II (947 – 970)
Danamava (970 – 973)
Jata Choda Bhima (973 - 1000)
Saktivarman I (1000 - 1011)
Vimaladitya (1011 – 1018)
Rajaraja Narendra (1018 – 1061)
Saktivarman II (1062)
Vijayaditya VII (1063 – 1068; 1072 – 1075)
Mallikarjuna- og Kasivisvanatha-templene fra ca. 740 i Pattadakal, Karnataka, bygd i dravidisk stil.

Etter Pulakesi IIs død ble det østlige chalukya-dynastiet et uavhengig kongedømme i det østlige Deccan. Dette dynastiet, som var nært beslektet med de tidligere calukyaene styrte fra sin hovedstad Vengi (i dag nær Eluru i Vest-Godavari; ble senere flyttet til Rajamahendravaram) fram til det ellevte århundre, og har derfor blitt kjent som Vengi-chalukyaene. De østlige chalukyaene styrte over deler av dagens Andhra Pradesh i omtrent 500 år, da riket ble absorbert av det tamilske Cholariket i omtrent 1130. Etter dette fortsatte de østlige chalukyaene å styre riket under cholaenes beskyttelse fram til 1189, da det vestlige riket gikk under.

Gjennom rikets historie hadde det forårsaket en rekke kriger mellom de vestlige chalukyaene og det mekigere Cholariket over det strategisk viktige Vengi-området. Under de østlige chalukyaenes styre ble regionen deres ikke bare konsolidert til en helhet, men telugukulutren blomstret innenfor emner som litteratur, poesi og kunst i den siste halvdelen av deres styre. Derfor kan det sies at de østlige chalukyaenes periode var Andhras gullalder.

De vestlige chalukyaer[rediger | rediger kilde]

ಪಶ್ಚಿಮ ಚಾಲುಕ್ಯ ಸಾಮ್ರಾಜ್ಯ
Kalyani-chalukyaene
(973-1189)
Tailapa II (957 - 997)
Satyasraya (997 - 1008)
Vikramaditya V (1008 - 1015)
Jayasimha II (1015 - 1042)
Somesvara I (1042 - 1068)
Somesvara II (1068 -1076)
Vikramaditya VI (1076 - 1126)
Somesvara III (1126 – 1138)
Jagadhekamalla II (1138 – 1151)
Tailapa III (1151 - 1164)
Jagadhekamalla III (1163 – 1183)
Somesvara IV (1184 – 1200)
Veera Ballala II
(Hoysalariket)
(1173 - 1220)
Bhillama V
(Seunariket)
(1173 - 1192)
Rudra
(Kakatiya-dynastiet)
(1158 - 1195)
Kirtimukha i Kedareswara-tempelet i Balligavi, Shimoga, Karnataka.

I det vestlige Deccan gjenopprettet de vestlige chalukyaene dynastiets uavhengighet kort tid før Rashtrakuta-dynastiet i Manyakhetas fall, som tidligere hadde styrt det meste av Deccan og sentral-India i to århundrer, på midten av det tiende århundre. De vestlige chalukyaene styrte fra Kalyani, i dag kjent som Basavakalyan, over mesteparten av det vestlige Deccan fram til slutten av det tolvte århundre, og ble derfor kjent som Kalyani-chalukyaene eller de senere chalukyaene. I 973, etter at Rashtrakutariket hadde blitt kastet inn i kaos etter deres hovedstad hadde blitt invadert av paramaraene fra Malwa, beseiret Tailapa II, tidligere en føydalherre fra Bijapur-regionen under Rashtrakuta, sine tidligere herskere og gjorde Manyakheta til sin hovedstad. Under Somesvara I, som flyttet hovedstaden til Kalyani, ble riket fort mektigere.

I over ett århundre utkjempet Sør-Indias to store riker, de vestlige chalukyaene og Cholariket i Tanjore en rekke kriger over den fruktbare Vengi-regionen, og store områder mellom Narmada og Kaveri kom under vestchalukyaenes kontroll. Riket ble I 1189 ble riket oppløst etter press fra Hoysalariket og Seuna Yadavaene av Devagiri, som begge tidligere hadde ligget under vestchalukyaenes styre, slik som de andre store dynastiene i regionen, for eksempel Kakatiya-dynastiet, også hadde gjort.

Under de vestlige chalukyaene ble arkitekturen utviklet til en stil som lå mellom de tidlige chalukyaenes stil og de senere hoysalaenes stil. Kjente eksempler på denne arkitekturstilen er Kasivisvesvara-tempelet i Lakkundi, Mallikarjuna-tempelet i Kuruvatii, Kallesvara-tempelet i Bagali og Mahadeva-tempelet i Itagi. Ulike kunstformer ble også utviklet, og da særlig litteratur, siden vestchalukyakongene støttet forfattere som skrev på det lokale morsmålet kannada eller på det religiøse språket sanskrit.