Busstreiken i Trondheim (1993)

Busstreiken i Trondheim var en arbeidskonflikt ved årsskiftet 1993–1994. Streiken I Trondheim varte fra 29. desember til 6. januar, og omfattet de organiserte i Buss- og Sporveisbetjeningens Forening.

Bakgrunnen for streiken

Det som utløste konflikten var et vedtak i formannskapet i Trondheim i juni 1993. Der besluttet man å melde Trondheim Trafikkselskap (TT) ut av Kommunenes sentralforbund og inn i Næringslivets Hovedorganisasjon. På den måten ville TT kutte kostnader, siden NHO-tariffen var lavere enn KS-tariffen.

De ansatte fryktet et lønnstap på 16 000 kroner, og protesterte mot denne «tariffhoppingen». 28. desember bekreftet imidlertid generalforsamlingen i TT vedtaket.

Organiseringen

Buss- og Sporveisbetjeningens Forening vedtok umiddelbart å gå til politisk streik for å markere sitt syn. En politisk markering kunne gjennomføres uten at man nødvendigvis brøt med lover og regelverk. Blant foreningens medlemmer var imidlertid forbitrelsen stor, og mange ønsket full arbeidsnedleggelse.

I den stemningen som rådde var man på medlemsmøte 29. desember særs nøye med formalitetene: Foreningsleder Rolf Rynning Hansen redegjorde for Arbeidstvistlovens bestemmelser. Han påpekte at en aksjon kunne bli dømt ulovlig. Han advarte mot å aksjonere. Og styret forlot møtet da medlemmene ville vedta streik. For å forhindre framtidige krav mot foreningen forsøkte de tillitsvalgte «å følge boka» til punkt og prikke.

På møtet stemte et stort flertall (121 mot 62) for et vedtak som fastslo at foreningens legale linje hadde spilt falitt, og at styret ikke lenger hadde medlemmenes tillit. Møtet valgte streikekomite, og vedtok at streikeleder Ole Roger Berg var den eneste som skulle uttale seg på vegne av de streikende. Det ble opprettet egen sosialkomite som skulle bistå medlemmer med saker som å kontakte banker for å få utsatt betaling på lån. I tillegg ble det organisert streikevakter.

Under streiken ble det holdt daglige streikemøter med pliktig oppmøte. Det ble ført liste over deltagelse, med tanke på utbetaling av streikestøtte. På et par dager klarte man å kontakte om lag 2000 klubber og foreninger og be om støtte. I Trondheim sto sjåfører på stands på gata. Som lavtlønnsgruppe fikk de mye støtte. En meningsmåling i Adresseavisen viste flertall for aksjonen, selv om den rammet passasjerer og var stemplet som ulovlig.

Motoffensiven

Sjåførenes aksjon ble motarbeidet, både fra det etablerte fagforeningsapparatet og fra TTs ledelse. Norsk Kommuneforbund ba de streikende gjenoppta arbeidet. Ledelsen for turbussavdelinga prøvde natt til nyttårskvelden å kjøre ut en buss, men ble stoppet av streikevakter. 4. januar sendte TT budbiler rundt til alle de streikende og leverte brev der de ble beordret tilbake på jobb og truet med avskjed og rettsforfølgelse.

TTs utspill ble et tveegget sverd. Under hele aksjonen var det kun sju som gikk tilbake, og av de aksjonerende ble ansett som streikebrytere. Mange følte seg provosert, og etter TT-brevet økte både støtten fra andre fagorganiserte og oppslutningen om streikevaktene.

Mens Kommuneforbundet hadde fordømt streiken hadde deres distriktssekretær Kåre Bye også fungert som et slags kontaktledd og mekler. Gjennom Bye fikk de streikende signaler om at TT-ledelsen var villig til å inngå selvstendig tarfiffavtale med NKF. På møte 6. januar stemte derfor et massivt flertall for å gjenoppta arbeidet (216 mot 7).

Etterspillet

Etter streiken opplevde de streikende at denne forutsetningen ble brutt. TT benektet å ha gitt noen løfter. De streikende oppsummerte at de burde krevd skriftlige garantier.

Samorganisasjonen la opp til politisk streik til støtte for TT-sjåførene 10. februar, og NKF la opp til markeringer i hele Midt-Norge. Også denne aksjonen ble motarbeidet. LO-leder Yngve Hågensen stemplet den som ulovlig. Likevel aksjonerte klubber og foreninger med 10 000 medlemmer, og 800 deltok i en demonstrasjon i Trondheim.

Selv om de tillitsvalgte hadde bestrebet seg på å oppfylle formalitetene i regelverket ble Buss- og Sporveisbetjeningens Forening i Arbeidsretten dømt til å betale TT erstatning. Etter denne dommen ble det drevet en landsomfattende innsamling, der resultatet langt overgikk erstatningssummen. Det overskytende ble plassert i et solidaritetsfond for andre arbeidere i streik. Fondet eksisterer fortsatt (2014).

Kilder

• Harald Berntsen: «Historisk lys», Lokomotivmands Tidende nr. 1 2014